Manglende politisk interesse - en realitet?
3SK-oppgave 2001

Av Mina Skouen, Forsøksgym

Statistikkene viser at deltakelsen ved stortings- og kommunevalg har sunket jevnt siden slutten av 80-tallet. Stortingsvalget har dog hatt en gjennomsnittlig deltakelse på 81,0% siden 1945, men ved kommunevalg sank deltakelsen fra 70,7% i 1987, til 61,7% i 1999 . Ved kommunevalget i 1991 var det kun Oslo som hadde en deltakelse på over 70% .
Valgdeltakelse regnes for å være et uttrykk for demokratiets tilstand. Dårlig valgdeltakelse sees ofte på som et uttrykk for at befolkningen er misfornøyde med hvordan interesser blir ivaretatt. Høy valgdeltakelse regnes som et uttrykk for et legitimt styre. Men er det kun mistillit som ligger til grunn for at hjemmesitterpartiet til stadighet får størst oppslutning, eller er det grunnleggende tendenser i samfunnet og befolkningens mentalitet som gir utslag gjennom den numeriske kanal (valgkanalen)?

I tillegg hevdes det at også at partiene har ett økende problem med å rekruttere nye medlemmer, en tendens som slår sterkt ut i kommunene; undersøkelser viser at 2/3 av representantene i kommunene trekker seg etter én periode. I Storelvdal kommune, klarte ikke SV å få nok kandidater til å stille med en liste foran kommunevalget i 1999 .
Er den dalende deltakelsen ved valg og i partipolitikk et uttrykk for en dalende politisk interesse hos det norske folk, eller har utviklingen av det norske samfunn som ett organisasjonssamfunn åpnet for andre foretrukne måter å få innflytelse på? Jeg vil også behandle muligheten for at de verdiforflyttningene som preger samfunnet spiller inn på hvorvidt man velger å gå til stemmeurnene på valgdagen.
Jeg synes ikke at valgdeltakelse, og heller ikke partipolitisk deltagelse, alene kan definere hvordan det politiske engasjementet er blant folk.
Kildematerialet for en grundigere analyse av dette finner vi den korporative kanal (organisasjonskanalen), men også ved å betrakte uavhengige ad-hoc bevegelser, som demonstrasjonstog, underskriftskampanjer, lobbyvirksomhet, sivil ulydighet, boikott samt ved å utvikle en dyptgående forståelse av hvilke verdier som står sentralt i samfunnet og årsakene til utviklingen av disse .
Men om så skulle være, at et grundig og pålitelig kildemateriale la for dagen at den norske befolkningen langsomt mistet interessen for politikk, hvordan skulle man forklare dette? Og hva bør gjøres?I overgangen fra 1960 til 1970 tallet ble det en mer utpreget usikkerhet blant velgerne. Dette gav seg utslag i et markant skille i regjeringssammensetningen.
Det hadde vært en jevn fordeling av ett-parti,- og koalisjonsregjeringer etter 1945, men flertallsregjering hadde vært det vanligste. Etter 1971 har det i hovedsak vært mindretallsregjering.

I 80-årene, fulgte så store uenigheter, at de tradisjonelle valgene mellom en sosialistisk arbeiderpartiregjering eller en borgelig koalisjonsregjering begynte å oppløses, fordi velgernes ønsker gikk på tvers av partiene. Utviklingen av stadige mindretallsregjeringer resulterte i en politikk hvor kompromisser måtte inngåes for å sikre regjeringens støtte i Stortinget.
I tillegg er det hevdet at samfunnet har beveget seg fra venstrevind til høyrebølge.
Hvis man ser på regjeringssammensetningen på 1980-tallet, vil et eksempel underbygge denne påstanden. Den første flertallsregjeringen etter 1971 kom i 1983, og var en koalisjonsregjering mellom SP, KrF og Høyre, under Willoch.
Borgerlige koalisjonsregjeringer hadde vært vanlige, men ved å slippe Høyre inn på banen representerte dette et skille i det politiske landskapet.
I nærmere 50 år har disse tendensene, samt mange andre, blitt forsket på. Stein Rokkan og Henry Valen startet opp valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning i 1957.

Tradisjonelt har klassiske skillelinjer vært land/by, kjønn, alder, utdanning, og inntekt.
Byene har hatt bedre valgoppslutning enn bygd, mannen har stemt oftere enn kvinnen, de yngste og eldste velgergruppene stemmer ikke, og folk med høy utdanning eller inntekt stemmer oftere enn lavt utdannede og lavtlønnede.
Ved valgene på 90-tallet så dette noe annerledes ut.
De regionale skillene er forandret. Nå er det ikke lenger byene som har best valgoppslutning, men de mest folkefattige kommunene (med ett innbyggertall under 2500)Valget i 1999 viste at disse kommunene hadde en oppslutning på 68,6%, mot det rikspolitiske gjennomsnittet på 61,7%. Ved valget i 1995 gikk det for første gang flest kvinner til valgurnene, 63,7% i forhold til 61,9% hos mennene. Til sammenlikning var disse tallene 72.9% mot 81.6 % i 1945, så stigningen har vært langsom og meget gradvis. Aldersskillet har forholdt seg nærmest identisk, bortsett fra at unge venter enda lenger i dag med å begynne å stemme. Ved valget i 1995 stemte kun 43% av førstegangsvelgerne, og dette er en reduksjon på ti prosentpoeng siden 1971. Lavest deltakelse har aldersgruppen 20-24 år, hvor deltakelsen lå på 29%.

Når det gjelder utdanning og inntekt er det skjedd en tilnærming, mot et sosioøkonomisk gjennomsnitt av befolkningen, men tendensen er fremdeles gjeldende .
Hyppige skift av parti ved valg ble vanlig fra 70-tallet, et økende antall ble såkalte partivandrere.
I disse tiårene kom også de første store stridsspørsmålene som tverrpolitiske kampsaker, altså saker av felles interesse for ulike grupper på tvers av partipolitikk. En økende interesse for konkrete saker, snarer enn ideologi, gjorde seg gjeldene, slik vi så det i Europa og Amerika.
Mange konkluderte med at ideologiene gikk av med døden på 50-tallet, og den politiske ungdomskulturen utviklet seg isteden omkring enkeltsaker de neste tiårene,- Vietnamkrigen, kvinnesak, og atombomben er noen eksempler som fikk rotfeste godt på tvers av landegrensene.

I Norge var det spesielt tre saker som skapte stor strid på nasjonalt plan. EF-spørsmålet, Abortlovgivningen og Norsk Miljøpolitikk.
At interessen for disse sakene har blitt viktigere for velgeren enn generell partipolitikk illustreres godt ved folkeavstemningen i 94, hvor 89% gav sin mening om Norsk EU-medlemskap. EU-valget representerer også et verdivalg, ikke kun et politisk. Hva man stemmer ved EU-valget er et uttrykk for i hvilken grad man ønsker å styrke det nasjonale selvstyre, eller inkludere Norge ytterligere i det Europeiske fellesskapet.
Det politiske livet vil alltid være påvirket av hvordan samfunnet utvikler seg, og omvendt. Samfunnet og sentralpolitikken, samt til en viss grad lokalpolitikken, vil alltid speile hvilke verdier som ligger til grunn og idealiseres i befolkningen. Men i vesten i dag vil det som oftest være de bredeste tendensene og strømningene, de som har fått internasjonal grobunn ved hjelp av globaliseringsprosessen, som har den mest næringsrike grobunnen. Én sak som har preget verdenssamfunnet siden slutten av 80-tallet, er slutten på den kalde krigen. Berlinmurens fall i 1989, og Sovjetunionens oppløsning i 1991, representerer kommunismens fall og kapitalismens seier. En annen tendens er hvordan velgernes ideologiske grunnlag og en mer generell kollektivistisk politisk holdning måtte vike plassen for et individualistisk og saksorientert stemmemønster.

Den individualistiske tenkemåten kommer markant tilsyne i valgprosessen, og gjør dette til et vindu for økende samfunnstendenser.
Menneskets individualistiske behov og egen velstand og suksess preger og forsterker det daglige mediebildet. Media var etterhvert begynt å profesjonalisere seg som valgarena, og valgte å popularisere valgkampanjene for å skape økte seer, leser og lyttertall. Fokuset på enkeltsaker var et godt grunnlag for direktesendte debatter, og i et samfunn hvor ideologiene hadde en mindre solid forankring i befolkningen, engasjerte folk seg i sine interessesaker. Et resultat av dette ble en hyperfokusering på enkeltsakene, og p.g.a nyhetskravet, skulle stadig nye saker opp til debatt.
For velgeren kunne denne aggressive eksponeringen for konkrete saker fort bli forvirrende.
Partier hadde også tidligere lansert politiske pakkeløsninger, men slik situasjonen utviklet seg, tilbød flere pakker det samme, og deler av pakkeinnholdet kunne raskt vise seg å bli en ubehagelig overraskelse, hvis du ikke hadde smugtittet under papiret på forhånd.
Kommersialiseringen av media har også hatt innvirkning på det politiske landskapet.

Populærkulturen, og da spesielt den angloamerikanske, fikk for alvor inntog i Norge på 80-tallet. Valgprosessen i disse landene var lenge før dette preget av show og skuespill, og selv om de norske politikerne lenge hadde vært klar over at deres karriere gikk for åpen scene, var det møtet med neonlysenes tidsalder som gav norsk politikk og politikere den underliggende følelsen av showbiz. Denne populærkulturen virket ikke kun på den offentlige politikken.
Gjennom hele det 20 århundre, og lenge før det, har litteratur og kunst blitt spredd utover den vestlige verden, som en bærer av verdier og ideer. Slik spredde de store revolusjonene seg, og kvinnekampen, og kulturelle særtrekk og ideer som vi i dag regner som det homogene i samfunnet (det normale).

Det som var nytt i det 20. århundre, var den globale verdifokuseringen, og den makten den har opparbeidet seg. Jeg snakker ikke bare om amerikansk popmusikk eller japanske damesko, men om det økende behovet for å ha disse; forbrukermentaliteten.
Dette ønsket om å ha mer, å eie mer, å tjene mer, for å kunne tilegne seg goder til personlig tilfredstillelse, langt over grensene for primærbehovene, har gjødslet jorden godt for at markedsliberalismen skal slå røtter. Denne forbrukermentaliteten kommer tydelig til syne i dagens politiske debatter.
For eksempel har bensinprisene vært en hovedsak i år igjen, den individuelle forbruksvare, mens miljøvern og dens kollektivistiske nødvendighet har kommet i bakgrunnen.
De politiske partiene spiller på dette.

Man hører ofte om brutte løfter, politikere som stilles til veggen og må svare for seg fordi valgløfter ikke er blitt fulgt opp.
Kampen om stemmene gjør at partiene som ønsker å sikre seg regjeringsmakten må henvende seg til større velgergrupper, dvs at de må ha en pakke som så mange som mulig vil plukke seg ut. Differensen mellom de ulike partiene blir mindre, og fordi folk er vesentlig mindre ideologisk orientert, er det derfor ikke vanskelig å skifte parti når det nærmer seg valget. Ved en undersøkelse utført i regi av Kommunenes Sentralforbund i 1999, oppgir 37% av hjemmesitterne at manglende kunnskap om forskjellene mellom ulike parteier er årsaken til at de ikke stemmer. Til sammenlikning er det 28% som oppgir som årsak at de ikke er enige med noen av partiene

To grupper av hjemmesittere utløper av disse årsakene; på fagspråket grupper som er henholdsvis hemmet og motivert av politisk fattigdom og politisk kynisme.
På begynnelsen av 1970-tallet gav samfunnsforskeren Willy Martinussen ut boken Fjerndemokratiet. Martinussen tar utgangspunkt i en skjev, sosial lagdeling, og drøfter hvordan denne lagdelingen påvirker enkeltmenneskets evne til å delta og orientere seg innefor den politiske sfære. I hvilken glad man klarer dette, avhenger av hva slags politiske ressurser man er i besittelse av. Politiske ressurser er den evnen du har til å skaffe deg kunnskap og å benytte den. Det forutsetter tid, krefter og engasjement, samt bearbeidingsevne. Omgangskrets og innflytelse, ofte i kraft av stilling eller økonomi, er også viktige faktorer. I følge Martinussen ligger ditt sosiale lag til grunn for hvilke politiske ressurser du er i besittelse av. Han mener at lavere sosiale lag har tilsvarende lite av disse. De lider av politisk fattigdom. Dette fører til at disse gruppene blir lavere representert i politikken, p.g.a av mindre evne til innflytelse. Ved en slik lav representasjon blir deres interesser mindre ivaretatt, noe som resulterer i en kontinuitet av overnevnte. Dette kan føre til en ond sirkel, med en stadig mer markert politisk lagdeling. Lagdelingen forsterkes ved at det skjer en tilsvarende utvikling i motsatt retning hos de politisk og sosialt resurssterke. Martinussen er blitt kritisert for å gi en ensidig negativt fremstilling av fenomenet.

Undersøkelser har vist at innvandrere har en valgdeltakelse på 60%. Når det gjelder ikke-vestlige innvandrere er tallet nede i 40% . Fenomenet Martinussen snakker om kan være en faktor i denne sammenhengen. Du kan bare stemme ved Stortingsvalg i Norge hvis du er Norsk statsborger. Ved kommune og fylkesvalg har du muligheten til å stemme hvis du har vært fastboende i 3 år.
Denne ekskluderingen kan føre til at en stor gruppe av befolkningen ikke har innflytelse på noe som i aller høyeste grad angår dem, ettersom innvandrings,- og flyktningepolitikk har vært mye oppe til debatt de senere årene.
Eksklusjon fører til underrepresentasjon, og dette kan fungere som Martinussens teori i praksis.
Hjemmesitting som politisk protest er et tema som ofte har vært opp til debatt.
Dette kalles politisk kynisme. Dette fenomenet kan ha sitt utspring i så mangt,
men politikerforakt, avmakt og mistro til systemet synes å være årsaker som mange hjemmesittere kan identifisere seg med. Man skal heller ikke undervurdere den gruppen som sitter hjemme p.g.a. tilfredshet. Velferdssamfunnet sikrer materielle grunnverdier i befolkningen. Allikevel tror jeg ikke dette er den mest utbredte årsaken.

Jeg har tidligere nevnt forholdet mellom brutte løfter og enkeltsaker.
Når den enkelte velgers prioriteringer til stadighet blir forbigått, vil misnøyen vokse. Politikerne mister tillit, og vi kan dermed snakke om politikerforakt.
Følelsen av å ikke nå gjennom kan lett føre til avmakt: «det nytter ikke allikevel.»
En generell mistro til systemet kan ha utspring i overnevnte årsaker, men det kan også være et politisk valg å ikke stemme. Man sitter hjemme på valgdagen for å statuere hva man synes om det politiske systemet.
I hvilke tilfeller kan man anse disse gruppene hjemmesittere som bærere av en politisk protest? I det at man lar være å stemme ligger det uansett et politisk budskap. Bevisst eller ubevisst; det er en holdning å ikke stemme, og om grunnen er misnøye med politikerne eller manglende interesse, ville jeg påstå at man uttrykker en politisk holdning. Om det er en protest er en annen sak.
Jeg vil si at å la være å stemme på grunn av avmaktsfølelse, ikke utgjør noen protest i seg selv. Det er forskjell på å ikke gidde og å velge å ikke gjøre.
Etter å ha studert leserinnlegg i flere aviser , ser jeg jevnlig oppfordringer fra ulike yrkes og sosiale grupper om å boikotte valget og sitte hjemme.
Begrunnelser har vært sentrale politiske forhold som lønn i helsesektor, barnehagemangel og privatisering av offentlig sektor.
Det er dette jeg vil definere som en protest; når man bevisst tar et valg, og ikke gir noen stemme, for å oppnå en reaksjon.

Nettopp på grunn av de sprikende motivene for å la vær å stemme, kan man ikke bruke andelen hjemmesittere for å beregne befolkningens politiske engasjement.
Derimot kan man finne ut mye ved å undersøke hvordan folk engasjerer seg, utenom den numeriske kanal og partiapparatet. Undersøkelser viser at det lokale engasjementet har økt betydelig siden 1950-tallet . Med dette menes at flere og flere aktivt tar tak i saker som engasjerer dem og involverer seg i bevegelser tilknyttet disse. 17% var engasjert i organisasjoner i 1999, mot 14% i 1995. 25% hadde prøvd alternative påvirkningsmetoder, hvor lobbyvirksomhet som den vanligste, mot 20% i 1995 .Denne formen for deltakelse kan til en viss grad gi følelsen av å få oppnådd noe, og er en deltakerform med en større kontinuitet; noe å innlemme i hverdagen, isteden for en lapp i en boks annethvert år.
Det gir også en større følelse av fellesskap. Man er en større gruppe av mennesker som jobber mot et felles mål.

Men dette gjelder vel også for politiske partier, så hvorfor er rekrutteringen dalende her?
Tidligere fungerte partiet i større grad som et sosialt og politisk doxa, slik DNA fungerte for arbeiderne i perioden 1935-65. Det var en sosial samlingsinstitusjon som representerte ideologiske forankringer for enkeltmennesket, og de tradisjonelle partiene sto også som representanter for yrkes,- og sosiale grupper.
Ettersom, som tidligere nevnt, partiene nå henvender seg til større velgergrupper, og også som en følge av at de tradisjonelle gruppene som arbeidere og embetsmenn har forgrenet seg og blitt flere separate grupper, ofte med sprikende mål og verdivalg, har partiene mistet sin funksjon som dette doxa. Isteden ser vi at organisasjoner og fagforeninger i større grad representerer enkeltinteressene og deres kampsaker.

En annen årsak kan være at man i forbindelse med organisasjonsarbeid, eller rett og slett ved konkrete politiske oppfatninger, møter de folkevalgte og administrasjonen som en motpart i stedet for en samarbeidspartner og medhjelper. Da blir det vanskelig både å forholde seg til disse å valgdagen, og muligens enda vanskeligere å sette navnetrekkene i partiregisteret.
Tendensene gjelder ikke bare lokalt engasjement.
Også overnasjonale grasrotsbevegelser har økende oppslutning, godt illustrert ved nystartingen av bevegelsen Attac nå i mai.

Attac er et godt eksempel på hvordan man nå maner til global motstand, som et resultat av en økende internasjonalisering. Det holder ikke lenger å forholde seg kun til stat og kommune, man må i økende grad konfrontere overnasjonale organisasjoner som EU, NATO, FN, IMF og Verdensbanken, for å nå fram.
Attac jobber konkret med få og enkle problemstillinger for å få gjennom konkrete mål. De jobber internasjonalt og ønsker å engasjere så mange som mulig fra alle samfunnslag, nettopp for å ha en bred bevegelse som kan opponere mot makteliten.
I det nasjonalstaten inngår avtaler med overnevnte organisasjoner, oppgir de i praksis deler av folkesuvereniteten. For mange er sentralmakten langt nok unna, og de tunge maktsentraene gir ikke inntrykk av å være mottakelige for folkelig påvirkning. Ta f.eks Seattle 1999, hvor 80000 mennesker fra hele verden møtte frem for å demonstrere mot IMF og Verdensbanken. Møtet ble stoppet p.g.a den overnasjonale grasrotbevegelsen. Demonstrasjonene gjentok seg i Praha i 2000, og ved EU-toppmøtet i Gøteborg 15-16. juni 2001 vil tusener av demonstranter igjen samle seg for å uttrykke misnøye.

En viktig grunn til at man demonstrerer kan være at disse organisasjonene aldri er blitt båret fram av noen folkebevegelse, men er utviklet av en toppolitisk maktelite;- folk vil ha innflytelse.
Så hvis jeg da ta utgangspunkt i at overnevnte statistikk avslører at valgdeltakelsen går nedover, mens annen politisk aktivitet øker i omfang, vil jeg påstå at mangelen på innflytelse, og mistillit til den eksisterende statsmakten, står sentralt.
Men hva bør gjøres?
Valgdeltakelsen har vist seg å være vesentlig høyere i Nederland (94,7% før 1971), Australia (94,3%), Belgia (92,7%) og Luxemburg(90.3%).
Disse landene har lovfestet obligatorisk valg (Nederland opphevet dette i 1971) .
Det obligatoriske valget har kun eksistert som en papirlov, men allikevel kan denne praksisen være såpass forankret i befolkningen at stemmeplikten har innvirkning på deltakelsen.

Men er en stemme basert kun på forpliktelse en god stemme?
Et levende demokrati forutsetter deltakelse, men fra mitt synspunkt forutsetter det bevisst og ikke pliktbetont deltakelse. Å ikke stemme bør også kunne være et valg.
For å utvikle demokratiet og øke den enkeltes deltakelse, må man utvikle de institusjonene som allerede finnes, og gjøre disse så anvendelige som mulig.
En mulig strategi kan være desentralisering av makt, og etter mitt synspunkt i så stor grad at det kan defineres som kommunalisme. Kommunalismen går i grove trekk ut på å konsentrere makten i mindre enheter (les: kommunene), for å gjøre avstanden kortere mellom befolkning statsmakt, slik at påvirkningsmulighetene øker. Målet er at deltakerdemokratiet skal ta over for tilskuerdemokratiet.
Platon har sagt at den ideelle polis (de greske bystatene) ikke er større enn at alle byens stemmeberettigede kan høre en taler snakke.

I 1997, ble det, etter kongelig resolusjon, nedsatt et valglovsutvalg, som skulle drøfte ulike måter å øke deltakelsen i demokratiet og gi befolkningen større innflytelse. I 1999 forelå utredningen.
Denne resolusjonen ville vært en gylden mulighet til å komme med nytenkning og kreative forslag. I stedet forelå en innstilling som i stor grad understreket gammelt nytt, og gjorde småforandringer som ville ha svært liten innflytelse på mannen i gata. Det innstiltes på 169 til forskjell fra 165 representanter i Stortinget, forslag om tilleggsstemmer på valglistene, og en understrekning av de allerede eksisterende mulighetene til å avholde rådgivende folkeavstemninger. De mer oppløftende konklusjonene vil gi kommunepopulasjonen mulighet til å få behandlet en sak på nytt hvis 2% krever dette .
En kraftig desentralisering ville gi de enkelte kommunene større rådighet over lokale anliggender.

Et vanlig fenomen i dagens offentlige politikk er at det er en konflikt om ansvarsfordeling mellom de tre nivåene; nasjonalt, fylkes og kommuneplan.
F.eks. kan jeg nevne et konkret eksempel fra disse dager.
Etter et bløtkakeangrep fra Bergen Bløtkake Brigade mot kommunalminister Sylvia Brustad i mai, tilspisset boligdebatten seg i hovedstaden og Bergen.
Etter en omfattende e-mailkampanje til overnevnte regjeringsmedlem hvor privatpersoner ytret ønske om en samtale om boligpolitikk, innkalte Brustad til en privat konferanse for å lufte meninger.
Konferansen bar preg av å være en bortforklaringsseanse.
Ansvaret for boligpolitikk ble skjøvet fullstendig over på kommunene.
Jeg skal ikke begi meg inn på en diskusjon om hvor ansvarsområdet for boligpolitikken ligger, men eksempelet viser tydelig hvordan oppgavedelingen kan virke forvanskende på kontakten mellom folk og folkevalgte.

Et ideelt initiativ slik jeg ser det, ville være å overføre mer beslutningsmyndighet til kommunene. Slik kan det komme mer press på hver enkelt kommune å engasjere befolkningen i beslutningsprossesene.
Men det hevdes jo fra enkelte hold at det lokale demokratiet er i krise, og at rekruttering til tillitsverv blir vanskeligere og vanskeligere.
Undersøkelser viser noe annet.
Gjennomsnittlig er det en utbytting av representanter i kommunene på 2/3.
Men dette er ikke et tall som stiger, utbyttingen har holdt seg konstant over lengre tid.
I en undersøkelse utført av Opinion for Kommunal og regionaldepartementet i 1995, viste det seg at 18% var villige til å påta seg verv i kommunestyret, og 32% ønsket andre verv.
90% oppgav ønsket om påvirkning som relevant, og 75% så på det som en borgerplikt.
Altså er det ikke nødvendigvis mangel på politisk initiativ.

Men la meg gå tilbake til ønsket om påvirkning. Hvis man ser på utviklingen av en stortingspolitiker, har denne forandret seg kraftig.
Det har vært vanlig at de som sitter på Stortinget har hatt bred erfaring fra det kommunalpolitiske. I 1953, dreide seg om gjennomsnittlig 13 år. I 1993 ble dette målt til 6,3 år. 90% hadde denne bekgrunnen i 1953. I 1993, var det kun 75% som kunne skilte med arbeidserfaring på kommunal basis.
Parallelt med denne utviklingen har detaljstyring av kommunene økt betraktelig .
Avstanden mellom sentralmakt og kommunene svekkes.
Ved å tilbakeføre beslutningsmyndighet til kommunene, mener jeg ikke kun til den kommunale sektor. Beslutningsmyndigheten ville måtte delegeres lenger ned, til de enhetene som befinner seg under kommunestyret igjen.
For å illustrere kan jeg bruke skoledemokrati som et eksempel.
Hvis vi som unge skal lære oss hvordan deltakelse og demokrati fungerer, må jo skolen, hvor store deler av vår sosialiseringsprosess foregår, representere store muligheter.

Et problem ved å kommunalisere samfunnet ville være levemåten til den norske befolkningen. Vi flytter ofte, og studerer ofte på andre kanter av landet en der vi vokser opp. Tilhørigheten til den enkelte kommunen er kanskje ikke like sterk som tidligere. I tillegg er det flere formelle grunner som kan lede til et problematisk forhold til lokalpolitikken.
Studenter stemmer og skatter til den kommunen de er folkeregistrert i, uavhengige om de studerer på en annen kant av landet.
Dermed har de ingen reell innflytelse på hvordan politikken utformes i studiekommunen. Dette kan være med på å forklare hvorfor deltakelsen var nede i 29%, hos unge i alderen 20-24 år i 1999. Man burte ha rett til å stemme og skatte til den kommunen man studerer i.
Vi ser at det er større deltakelse ved stortingsvalg enn lokalvalg.
Dette kan dreie seg om interesse for nasjonale og internasjonale anliggender, men det kan også dreie seg om hvor skattepengene går hen.
Inntektsskatten går til staten som omfordeler pengene til kommunene.
Man ser at dette er gunstig, for at vi ikke skal ende opp med stor sosial ulikhet mellomkommunene. Allikevel tror jeg dette er med på å svekke interessen i lokaldemokratiet, fordi det er sentralmakten og ikke lokalmakten som forvalter skatteinntektene.

Dette er kompliserte spørsmål, som er vanskelige å gi entydige svar på.
Men gjennom oppgaven har jeg kort prøvd å fokusere på faktorer som kunne virke forsterkende på demokrati og valgdeltakelse:
-desentralisering og kommunalisering
-mindre byråkrati og mer demokrati i de samfunnsinstitusjonene vi møter på vår
vei til å bli politiske mennesker
-legge byråkratiske og administrasjonsmessige forhold til rette for innflytelse, og
dermed også deltakelse.

Kilder:

I Samfunnet 3, Jostein Ryssevik
Rolf Melheim, faglærer på Forsøksgymnaset
Øyvind Paalshaugen, sosiolog og forsker
«Lokaldemokratiet i krise?», Mona Strand
Artikler fra Direkte Demokrati #10/11:
«Valglovutvalgets innstilling», Sveinung Legard
«Alternativer til EU», Jonathan Korsar
«Veier til et direkte demokrati», Anette Westgard
http://www.ssb.no/ Alt statistisk materiale (se fotnoter)
http://www.forskningsradet.no/ «Best valgdeltakelse i små kommuner»
http://www.p4.no/ «Lavest deltakelse hos innvandrere»
http://www.nrk.no/ «Valgdeltakelse og stemmerett, norsk valgforskning 1-3»
http://www.kulturkanalen.no/ «Valgets kvaler», M.A. Strøknes og S.I.Jørgensen
http://www.propaganda.net/ «Lav valgdeltakelse», E.E. Randa