Livets skole

Det har kommet meg for øre at jeg burde snakke om noe hyggelig i disse kåseriene en gang i blant, og derfor tenkte jeg denne gangen å hedre en jubilant. Forsøksgymnaset feiret sitt tredveårsjubileum i helga som gikk, og som en av de ulykksalige som fikk sin personlighet formet av denne noe spesielle læreanstalten følte jeg meg forpliktet til å feire.

Forsøksgym var og er Norges mest ektefødte barn av sekstitallet. Ikke av det oppskrytte 1968, men av det mye morsommere 1967. Den korte perioden da unge mennesker i den vestlige verden kastet av seg alle autoriteter, før de fant ut at dette var så skummelt at man straks måtte underkaste seg nye. I Forsøksgymnasets vedtekter frøs man tiden. På Forsøksgym vil det alltid være 1967.

Selve hovedideen var at skolen skulle være basert på absolutt demokrati. Det betyr at kvisete sekstenåringer i sin absolutt verste alder skulle ha like mye å si om hvordan skolen skulle drives som en lærer med tjue års erfaring. I ettertid må jeg si at jeg virkelig beundrer de lærerne som hadde tålmodighet og overskudd til å delta i denne komedien, år etter år for enkeltes vedkommende. De er litt som den hellige Frans av Assissi. Riktignok kan jeg huske at flere av dem pleide å gripe ordet når allmøtet var i ferd med å vedta noe virkelig tullete, for å presisere at "Dette har vi prøvd før, og det gikk til helvete da også." Men de bøyde seg likevel mer eller mindre ydmykt for det uvitende flertallet.

Å gå på Forsøksgym var litt som å delta under den franske revolusjon. Minus giljotinen da selvfølgelig. Vi var "forsøksgymnazister" som en klassekamerat så treffende forsnakket det. Vi hadde to mektige fiender i tillegg til de mange innbilte. Den ene var myndighetene, som stadig lette etter et påskudd til å kutte bevilgningene våre og legge oss ned. Den andre var pensum.

Men ihvertfall, vi skulle feire, og i ånden fra de dagene valgte jeg å komme subbende først når hele det offisielle programmet var over. Det var mange, slik jeg husker det, som pleide å komme subbende på skolen først når undervisningen var over for å delta i det sosiale livet. Når man har gått bare tre av de tredve årene skolen har eksistert, har man ellers i livet klart å treffe ganske mange av de andre uten å vite hva man har til felles. Vi på Forsøksgym greide aldri å utvikle noe hemmelig håndtrykk, sikkert på grunn av uenighet på allmøtet. Så det ble en slik anledning hvor man oppdaget noen man kjente eller godt visste hvem var, rettet en pekefinger og sa: "Du også." Javisst. Jeg også. Det ble nesten en slags kosmisk vits.

Så hva slags mennesker var det denne skolen utviklet? Dette ble poengtert under talene, som jeg min vane tro gikk glipp av. Det var så å si ingen såkalte samfunnstopper blant oss, og utrolig nok ikke en eneste profesjonell politiker. Det kan virke som om en overdose demokrati i altfor ung alder kan fungere som en vaksine. Vi har prøvd det, og det gikk til helvete da også. Personlig ble jeg vaksinert for min trang til å gå på møter i løpet av disse tre åra. Jeg tror jeg kan tidfeste det nøyaktig; det var da det feministiske flertallet i min klasse vedtok at vi guttene skulle danne en mannsgruppe hvor vi skulle møtes og konfrontere vår hang til å undertrykke det svake kjønn. Det ville være en god idé om vi tok med oss strikketøy.

Jeg var seksten år og relativt kvisete, og selv om jeg ikke helt hadde formulert det for meg selv, hadde jeg en følelse av at det forholdt seg helt omvendt, at det var kvinnene som undertrykket meg. De nektet helt å betrakte meg som kjønnsobjekt. Jeg var verdens blygeste og mest stotrende mannssjåvinistsvin. Så det ble med dette ene møtet, som jeg husker som ubegripelig pinlig.

Men de som var overrepresentert i det tverrsnittet av forsøksgymmere som møtte hverandre nå i helga, var kulturlivet. Nå er kulturliv så langt fra det smarteste en ung mann eller ung kvinne kan legge ut på her i verden. Men på Forsøksgym lærte vi ikke å bli smarte. Vi lærte å bli selvstendige, og det er slett ikke det samme. Dersom du for eksempel treffer en førtiårig mann som ikke bare nekter å iføre seg slips, men som også har en rekke velformulerte argumenter for at slipset ikke adekvat uttrykker hans syn på dette med individ kontra masse, kan du bare spørre "Forsøksgym?" Og han vil svare: "Du også?"

Mytene om Forsøksgym er forresten helt sanne alle sammen. Det var i den tida jeg gikk der en utbredt oppfatning at bruk av cannabis hadde en gunstig innflytelse på forståelsen av komplekse matematiske problemstillinger. Dette synet ble stort sett tilbakevist ved eksamen. Og det er sant at den politiske og ideologiske fraksjoneringen til tider var så intens at den bragte alle forsøk på undervisning til opphør. I min klasse pleide historielæreren vår, en mann jeg forøvrig lærte voldsomt mye av, å lire av seg en grisevits i begynnelsen av hver forelesning for å vekke sitt publikum. Denne ble fulgt av en utmattende debatt, der den ene feministfraksjonen mente at vi ikke ville kunne avskaffe denslags vitser før under sosialismen, mens den andre mente at vi burde gjelle læreren allerede nå.

Men livet imiterer Forsøksgym. Det skjønte jeg egentlig ikke før i forrige uke, da jeg holdt foredrag under to helt forskjellige seminarer. Samtlige deltakere var fyllesjuke og ingen tok notater. Man kan bli nostalgisk av mindre.