En portoppgave ved Sivert Follesø

Frihet er et sentralt begrep i en rekke politiske ideologier og retninger, og få
uttrykk er blitt ilagt så diametralt motsatte betydninger som dette ordet.
Sosialismen er opptatt av frihet fra sult og nød, anarkismen er bygget på tanken
om frihet til å styre sitt eget liv, og liberalismens grunnprinsipp er friheten
til å strebe etter lykke. I dette foredraget vil jeg gi en kort oppsummering av
de forskjellige former for liberalisme og hvilken betydning og påvirkning denne
tankeretning har og har hatt på det norske og det internasjonale samfunnet.

Den økonomiske liberalismen fikk sin fødsel i 1776, da sosialøkonomiens far Adam
Smith utga boka An Inquiry into the Nature and Causes of the Health of Nations,
på norsk Nasjonenes rikdom. Boka tok et oppgjør med den ledende handelspolitiske
teori på den tiden, merkantilismen. Merkantilismens bærende tanke er at ethvert
land må sikre sine økonomiske interesser ved å eksportere mest mulig og importere
tilsvarende lite. Virkemidlene som ble brukt, var forskjellige former for
straffetoll og handelsrestriksjoner, og det engelske parlamentet vedtok en lov
med navnet The Navigation Act, som forbød varer som skulle fraktes til og fra
England å bli fraktet på tredjelands skip. Dette ble gjort for å stimulere
britisk skipsfart, og for å knekke Nederland, som hadde bygget seg opp som en
stormakt på grunn av sin gigantiske flåte. Smith mente at merkantilismen hemmet
den økonomiske utviklingen.

Tidligere var det en utbredt oppfatning at en handel hadde en vinner og en taper.
Dette mente Smith var feil. Jo færre restriksjoner, desto mere sirkulasjon. Dette
gavnet økonomien. Han introduserte også begrepet "den usynlige hånd", som var
bygget på teorien om at hvis markedet fikk styre seg selv, ville det regulere seg
selv til beste for alle. Smiths nye lære spredte seg raskt i Europa og ble
spesielt godt mottat etterhvert som den industrielle revolusjon bredte seg.
Liberalismen så i prinsippet bort fra nedarvede rettigheter og standsmessige
forhold, og dette ble naturlig nok godt mottatt av den voksende gruppe
industrigründere, som i det tradisjonelle systemet hadde få politiske
rettigheter. Liberalismen ble oppfattet som løsningen på den nye tids
utfordringer, og tilhengerne ble raskt en maktfaktor, spesielt i Storbritannia.
Sammen med de konservative, som blomstret opp noenlunde samtidig, byttet de på å
styre landet utover 1 800-tallet.

Liberalismen ser på staten som et nødvendig onde, som kun skal passe på at "ting
går riktig for seg". Politi og forsvar og utbygging av infrastruktur ble sett på
som passende offentlige oppgaver, som enkeltmennesket ikke kunne takle på
egenhånd, men ellers skulle staten holde en lav profil. Enhver innblanding i det
økonomiske liv ble sett på som et overtramp. Den industrielle revolusjon hadde
skapt helt nye samfunnsklasser, og liberalistene mente at de som var fattige, var
skyld i det selv. "Drukkenbolten i rennesteinen er der han bør være i henhold til
sakens natur...Naturen fjerner ting som ikke lenger er levedyktige", skrev
amerikaneren William Graham Sumner med kynisk åpenhet.

Det er dette prinsippet vi i dag kaller sosialdarwinisme. Befolkningsteoretikeren
og økonomen Malthus utarbeidet en teori om at arbeiderne måtte ha nok penger til
å overleve, men ikke mer. På denne måten skulle man hindre befolkningsvekst i
gode tider og hungersnød i dårlige. Han var også mot at lokalsamfunnet skulle
forplikte seg til å sørge for det aller nødvendigste, da han mente dette fratok individet
ansvar, og hindret den økonomiske utviklingen.

I midten av det 19. århundre begynte arbeiderklassens situasjon å fortone seg så
umenneskelig at følsomme liberalister ikke lenger kunne akseptere forholdene som
moralsk rettferdige eller økonomisk uunngåelige. Februarrevolusjonen i Frankrike
og Chartistbevegelsen i London, som blant annet krevde stemmerett for alle menn,
og bedring av de sosiale kår, gjorde sterkt inntrykk på sosialliberalismens
grunnlegger, John Stuart Mill. Han skapte begrepet liberal-demokrati, som var en
moralsk modell for hvordan samfunnet burde være. Han var som de klassiske
liberalistene opptatt av selvrealisering, men mente at dette ikke måtte gå på
bekostning av de svake i samfunnet. Det egoistiske og individualistiske
menneskesynet ble tonet ned, og han åpnet for mere statlig styring. De fattige
ville han trekke med i det politiske livet ved å innføre alminnelig stemmerett
for både kvinner og menn, og han støttet chartistbevegelsens krav om at
parlamentsmedlemmer skulle få lønn. Dette for at det ikke bare skulle være rike
som hadde råd til å bli valgt inn.

Liberalismen er høyresidens frihetsideologi, på samme måte som den frihetlige
sosialismen eller anarkismen er venstresidene. Den grunnleggende forskjell på
disse to er at mens anarkismen bygger på tanken om at hvis mennnesket blr fritt,
vil det vokse moralsk og handle i tråd med fellesskapets og sine medmenneskers
beste, er liberalismen totalt uten slike forestillinger. For liberalistene er
ordet solidaritet synonymt med en tvangstrøye, mens for anarkistene er dette
ordet en bærebjelke.

Likevel har mange liberalister, og da særlig før i tiden, vært opptatt av
menneskerettigheter. Den amerikanske uavhengighetserklæringen og erklæringen om
menneskets rettigheter fra den franske revolusjon var viktige inspirasjonskilder
for 1 800-tallets liberalister. Dette førte til utallige konflikter med de
konservative, som ikke støttet slike tanker.

Det er viktig å skille mellom begrepene liberalistisk og liberal. Mens dagens
liberalister stort sett konsentrerer seg om det økonomiske aspekt, har begrepet
liberal en helt annen betydning. Riktignok kan man høre snakk om "liberal
økonomisk politikk", men liberalere er stort sett opptatt av helt andre ting. Det
å være liberaler går som regel ut på å være åpen og uten fordommer. En liberalers
menneskesyn er ofte stikk motsatt av liberalistenes. Selvbestemt abort, kamp mot
rasisme og homofobi, kamp mot dødsstraff og tortur, samt legalisering av
bordeller og illegale rusmidler, er viktige kampsaker for liberalerne. Ser man på
et parti som det norske Fremskrittspartiet, er det få av disse sakene det kunne
ha bekjent seg til. Det samme kan egentlig sies om USA, selv om man der på
enkelte områder har en frihetlig lovgivning, som f. eks våpenreglementet.

Mine erfaringer, som jeg egentlig har lite belegg for og som derfor får stå fullt og
helt for min egen regning, er at det ofte er de mest økonomisk liberalistiske som
er de minst liberale og fordomsfrie. Men uansett er ikke dette en absolutt regel.
Et viktig unntak er den libertanske bevegelsen, som grodde fram i USA på
1970-tallet. Denne bevegelsen kombinerte økonomisk frihet med retten til å bruke
livet sitt til det man ville, men også denne bevegelsen manglet omsorgs-og
solidaritetsidealet. De levde seg ikke inn i de svakes kår, men konstaterte bare
at hvis folk har lyst til å gå til helvete, er det deres egen sak.

Liberalismen er sammen med konservatismen og forskjellige forsøk på sosialisme
den ideologien som har hatt mest påvirkning på verden og de forskjellige
nasjonalstaten Den vestlige kulturkrets økonomiske system, kapitalismen, er
sterkt påvirket av liberalismen, og kapitalismen brer seg jo som kjent over hele
verden. De såkalte kommunistiske landene i Øst-Europa og Sovjetunionen spilte
fallitt, og i Kina har den økonomiske liberalismen fått stadig mere innpass. Det
samme kan sies om en rekke andre tidligere "kommuniststater" som f. eks Cuba. I
Asia viker gamle tankesett for kapitalisme og industrialisering, og afrikanske og
latinamerikanske land er på grunn av sin bunnløse gjeld totalt i hendene på
Verdensbanken og Det internasjonale pengefond (IMF).

Denne avhengigheten tvinger landene i den tredje verden til å føre en
markedsliberalistisk politikk som er langt mere ekstrem enn i de fleste vestlige
land. Resultatet er langt fra positivt: Uoverskuelige miljøproblemer, ufattelig
fattigdom og meningsløs rikdom.

I Norge har rene liberalistiske partier liten grobunn. Det høyre-populistiske
Fremskrittspartiet forfekter som tidligere nevnt en meget liberalistisk økonomisk
politikk, men har aldri blitt noen formell maktfaktor i norsk politikk. Mange
mener riktignok at Fremskrittspartiet øver indirekte makt ved å stadig flytte
grenser for hva som er akseptabelt å uttale offentlig, men dette er stort sett på
andre områder enn det økonomiske. Likevel kan ingen benekte at norsk økonomisk
politikk blir stadig mer liberalistisk.

Venstre, som er et parti med sterke liberale tradisjoner, fungerte i "gamle
dager" som en motvekt mot usosial høyrepolitikk og kristne mørkemenns
middelalderske moralsyn. I dag er Venstre et sosialliberalistisk parti, med en
økonomisk politikk som ligger langt opp mot det ytterste høyre. Venstres
innflytelse over norsk politikk er imidlertid mildt sagt svært begrenset.