Fascisme Mussolini og Italia

Portoppgave i historie.

Av June Ragnif

Mellomkrigstiden blir av og til kalt fascismens epoke. Det er en betydelig overdrivelse av den nye bevegelsen, siden den bare fikk gjennombrudd i noen få land. Men uttrykket er riktig i den forstand at den var tidens mest særpregede strømning, og at ingen kunne unnlate å ta stilling til den. Fascismen er også en typisk mellomkrigsbevegelse i den forstand at den oppstod i kjølevannet av den første verdenskrig, og stort sett forsvant i og med nederlaget i den andre. I en større sammenheng kan man derfor se den som en episode, en av de mest brutale og blodige i verdenshistorien. Fascismen rystet hele verden i troen på at den moderne sivilisasjon kunne skape sikkerhet for en menneskelig tilværelse. Det er i grunnen misvisende å bruke ordet fascisme som en fellesbetegnelse for bevegelsene. Den hadde sin opprinnelse i to politiske partier som uavhengig og nesten samtidig, i januar og mars 1919, oppstod i Tyskland og Italia, og det var den tyske gren - nazismen - som fikk størst betydning og som særlig kom til å prege våre forestillinger om hva fascismen var. Allikevel var det i Italia at fascismen først fikk sitt gjennombrudd. Men det gikk nesten et tiår fra alle avisledere var fortrolig med Mussolinis navn, og til nokså mange hadde funnet ut hvem Hitler var. Fascismens opprinnelse Den italienske fascismen regnet 23. mars 1919 som sin fødselsdag. På et møte i Milano ble det stiftet et parti som fikk navnet Fasci di combattimento, som betyr «kampforbundene». Det er også et spørsmål, om vi etter senere begreper overhodet skal kalle det nystiftede parti fascistisk. Leser man talene og partiprogrammet, er det påfallende at partiet var demokratisk og at det tok avstand fra imperialismen. Det endret form etter hvert som det vokste fram, og det som senere er blitt kjent som fascistisk ideologi, er et tankesystem som skriver seg fra tiden etter 1925, da fascismen allerede hadde nådd høydepunktet for sin makt. Det største navnet og den ledende skikkelsen var Benito Mussolini, som få år tidligere hadde vært en av sosialistenes toppfigurer. Mussolini Benito Mussolini (1883 - 1945) var sønn av en smed fra Ravenna. Han var utdannet lærer, men hadde allerede i en årrekke livnært seg som journalist og profesjonell politiker. Han tilhørte sosialistenes marxistiske venstrefløy og var i noen år sekretær for partiavdelingen i Forli. Han fikk sitt nasjonale gjennombrudd under kongressen i 1912 da venstrefløyen overtok partiledelsen og markerte sin revolusjonære linje. Mussolini som ennå var så ukjent at han ble betegnet som "sekretæren fra Forli", gjorde seg med sine heftige angrep på partiets reformistiske ledelse under landsmøtet bemerket ved usedvanlige talegaver. Innen utgangen av året var han redaktør i partiets hovedorgan "Avanti". Han ledet avisen så dyktig at opplaget ble flerdoblet før verdenskrigen brøt ut. På det tidspunkt var det vanskelig å se hvilke andre ambisjoner Mussolini kunne ha igjen. Mussolini brøt med partiet i oktober 1914. Årsaken til bruddet var uenighet om Italias rolle under krigen. Som en av de få partier holdt Italias sosialistparti på Den annen internasjonales absolutte motstand mot krigen, og det kom derfor som et sjokk for offentligheten da "Avanti" s lederartikkel for 18. oktober tok til orde for at Italia skulle gå inn i krigen på ententene side. Mussolini mente at krigen rommet revolusjonære muligheter som ikke burde bli forspilt, og det førte til at partiet ekskluderte Mussolini 1914. Politisk dødvann Valget 1919 åpnet for fascismens fremmarsj ved at resultatet ikke gav noen regjeringsdyktig flertall, men tvert imot åpnet for splittelse og forvirring i partisystemet. Dette parlamentariske sammenbrudd var en viktig forutsetl¦ing for fascistenes maktovertakelse. Hittil hadde italiensk politikk vært dominert av en rekke løse borgerlige grupperinger som kalte seg de liberale. De hadde hatt ca. 60% av stemmene, men ettersom valgene hadde foregått i enmannskretser, hadde de et solid parlamentarisk flertall. Ved valget i 1919 ble det imidlertid innført forholdstallsvalg, og da de liberale samtidig gikk ned i stemmetall, mistet de flertallet i parlamentet. De måtte nå søke samarbeid med enten sosialistene eller med Det katolske folkeparti, som var valgets seierherrer. De var dermed havnet i samme dilemma som mange andre liberale partier i Europa i mellomkrigs perioden. De italienske sosialistene holdt midlertidig fast ved en revolusjonær kurs, og var en kort periode også tilsluttet Den kommunistiske internasjonale. De avviste derfor ved flere anledninger samarbeid med liberale eller katolske sentrumspolitikere, og Italia fikk derfor aldri noen regjering som kunne ha gjennomført et hardt tiltrengt sosialt reformprogram. Resultatet ble skiftende regjeringer som alle søkte støtte hos Det katolske folkeparti, men dette var en usikker partner, for dette nye partiet var selv splittet i ulike retninger. Disse svake regjeringene stod overfor store etterkrigsproblemer. Det største var det underskuddet på statsbudsjettet som hadde oppstått under krigen. Den fascistiske staten I oktober 1925 var det fascistiske diktatur en kjensgjerning. Fascistene tok over all makt. Ytringsfriheten ble avskaffet og politiske motstandere forfulgt. Utad presenterte den nye staten seg som korporativ, idet fagforeninger og arbeidsgiverforeninger ble avløst av en rekke "korporasjoner". De representerte de enkelte bransjer i næringslivet og hadde dessuten en viss rett til å foreta inngrep i næringslivet på statens vegne. De skulle også foreslå kandidater til den offisielle valglisten til deputertkammeret. I praksis var "korporasjonene" mest skuebrød som skulle gi inntrykk av en fortsatt folkelig innflytelse. Den virkelige makten ble samlet i parti- og regjeringsledelsen, og i stigende grad hos Mussolini selv. Diktaturet umyndiggjorde også partimedlemmene. Deres oppgave ble å drive propaganda etter retningslinjer ovenifra, mens en noe bredere lederkrets ble trukket inn i lokaladministrasjonen og korporasjonene. Etter hvert som årene gikk svekket den passive rollen partiet. og som vi senere skal se ble både partiet og hele regimet til slutt ødelagt da dets evne til å mobilisere folkelig tilslutning under den annen verdenskrig ble satt på en prøve som det ikke bestod. Øverst i maktpyramiden gikk utviklingen i konservativ retning. Da den politiske motstanden var brutt, arbeidet Mussolini for å oppnå forståelse med veletablerte kretser i det italienske samfunn, med kongen og hæren i embetsverket og i næringslivsorganisasjonene. Noen dyptgående endring av maktforholdene i partiet ble i realiteten ikke gjennomført. Og selv om staten under krisen i trettiårene i likhet med andre land grep sterkere inn i økonomien, tegnet fascismen ikke opp noen ny økonomisk linje. Organisasjons- og ytringsfriheten forsvant, og det fascistiske Italia ble en politistat hvor politiske avvikere administrativt eller etter dom ved en særdomstol kunne forvises eller fengsles. Likevel vitner det om en viss moderasjon at slike midler bare ble tatt i bruk i noen tusen få tilfeller, og at det inntil 1943 bare ble avsagt 29 politiske dødsdommer. For omverdenen presenterte Italia seg som landet der togene hadde begynt å kjøre presist - -hvilket var en stor overdrivelse - og hvor lov og orden satt i høysetet. At makten var vunnet ved hjelp av terror, ble etterhvert glemt. Fascistisk ideologi Først etter maktovertakelsen ble den såkalte «fascistiske ideologi» utarbeidet. Den fikk sitt autoritative uttrykk så sent som i 1931 gjennom artikkelen "Fascisme" i det italienske leksikon "Encyclopedia Italiana" som Mussolini selv skrev og som også ble gitt ut på mange språk. Men bare lite av innholdet var Mussolinis egne tanker. Det meste stammet fra det lille, høyreekstremistiske partiet Nasjonalistene, som blant andre Annuzio tilhørte, og som i 1923 ble slått sammen med det fascistiske partiet. Mussolinis justisminister Alfred Rocca, som kom herfra, utformet både diktaturets forfatning og hovedtrekkene i den ideologien som skulle rettferdiggjøre diktaturet. Utgangspunktet var nasjonalismen og imperialismen. Nasjonen var den overordnede enhet som alle pliktet å ta det største hensyn til, og med nasjonen forstod man ikke folket, men staten. Derfor hadde staten rett til å dirigere både det politiske, det økonomiske og det åndelige liv, og en god italiener var en som viet sitt liv til å tjene staten. Fascistene begrunnet sin rett til å styre med at de utgjorde eliten, dvs. de som hadde mest innsikt i hva som tjente statens interesser. De mente at demokratiet kunne avvises, fordi nasjonen var tidløs. Folket omfattet nemlig også de avdøde og de ennå ufødte generasjoner. En avstemning i det eksisterende slektledd var derfor av mindre interesse. Staten var totalitær, dvs. den hadde et totalt krav på sine egne borgere. Dette kravet om disiplin var begrunnet med imperialismens nødvendighet. Fascismen så verden som en uopphørlig innbyrdes kamp hvor en hver stat enten måtte ekspandere eller gå under. Oldtidens romerske rike var det store idealet som det fascistiske Italia dyrket og forsøkte å etterligne på mange måter. Navnet fascisme ble for eksempel nå utledet av ordet for et gammelt romersk embetssymbol, risknippet, som kjennetegnet liktorene (embetsmenn) som opprettholdere av ro og orden. Som Romerrikets arvtager var det også forståelig at den fascistiske stat vanskelig kunne la seg binde av tidens folkelig-nasjonale begreper. Romerriket hadde jo ikke vært noen nasjonalstat i den forstand. Det ble imidlertid vanskelig å leve opp til det store historiske forbildet. Hva var bakgrunnen for fascismen? Den italienske fascismen hadde ikke sin bakgrunn i økonomiske forhold. Riktig nok var Sør-Italia og øyene stadig blant Europas fattigste områder, og i Napoli fantes fremdeles fattigkirkegården med sine 365 graver til daglige massebegravelser av byens fattige. Men fascismen oppstod og utviklet seg i Nord-Italia, som i velstand og kulturell utvikling ikke stod tilbake for resten av Europa. Krigen førte til overgangsvanskeligheter og Italia ble også rammet av den verdensomfattende krisen i 1920. Men de økonomiske problemene var ikke større enn andre steder, og da marsjen mot Roma fant sted høsten 1922 var de stort sett løst. Italia var da et av de få europeiske krigførende land med en produksjon som var høyere enn før krigen. Det er derfor i de sterke sosiale og politiske spenninger i det italienske samfunn vi finner bakgrunnen for fascismens fremvekst. Betingelsene for fascismen Hvorfor kom fascismen? Hvordan var Mussolini-styret mulig? Hvorfor brøt disse bevegelsene igjennom i Italia og Tyskland, men ikke andre steder? Disse spørsmålene har vært diskutert i et halvt århundre uten at man har kommet fram til noe entydig svar. Særlig har det vist seg vanskelig å peke ut en generell økonomisk eller sosiologisk bakgrunn for fascismen. Dersom for eksempel dyptgående sosial ulikhet eller voldsom økonomisk krise automatisk skulle fremkalle fascisme, burde den ha oppstått i USA. Hvis man hefter seg ved at middelstanden spilte en viktig rolle, hvorfor ble da ikke den tallrike franske middelstanden fascistisk? Hvis man isteden ser fascismen som uttrykk for stor kapitalens vanskeligheter, blir det vanskelig å forklare dens nederlag i Storbritannia. Mer allment har man betegnet fascismen som en mulighet i et høyt utviklet kapitalistisk samfunn og dermed også pekt på den som en aktuell trussel, men det sier ikke stort. Og for øvrig fantes det også sterke fascistiske bevegelser i Ungarn, Romania og Kroatia. Derimot er det trekk i den historiske og politiske tradisjon som binder Tyskland og Italia sammen. I begge land ble nasjonalismen tilført næring av det forhold at de var nye stater som var blitt samlet til nasjonale enheter bare et par generasjoner tidligere. De aksepterte heller ikke den stilling de hadde fått ved fredsslutningen etter den første verdenskrig, så de hadde gode grunner for desperate imperialistiske paroler. Viktigst var det kanskje at det politiske systemet kom i store parlamentariske vanskeligheter i land som begge hadde en svak demokratisk tradisjon. 90% av den italienske befolkning hadde først i 1912 fått stemmerett og dermed mulighet til å gjøre seg politisk gjeldende. Forholdene i den nye tyske Weimar-republikken var preget av at de partier som hadde utformet og som støttet forfatningen, gjennom 1920-årene befant seg i mindretall i Riksdagen. På den annen side var lignende betingelser til stede i en rekke østeuropeiske land som isteden falt tilbake til tradisjonelle, autoritære styreformer. At utviklingen ikke tok en slik retning i Italia eller Tyskland, har sin viktigste forklaring i den sterkere folkelige mobiliseringen og organiseringen, og særlig i arbeiderbevegelsens styrke, som gjorde en slik utvei umulig. Fascismens styrke lå i at den selv var en folkelig bevegelse. Den var på en gang både en reaksjon for og mot den voksende folkelige mobiliseringen som preget mellomkrigstiden.

Kilder: • Aschehougs verdenshistorie - Fra krig til krig 1940 - 1945 • John M. Roberts - Verdenshistorie 4