Manglende politisk interesse - en realitet?

Hva bør gjøres?

3SK-oppgave skrevet av Joakim Netland, juni 2001

Det blir ofte påstått at den politiske interessen har vært synkende siden 80-tallet. Jeg vil prøve å problematisere denne påstanden, avkrefte og bekrefte den gjennom å vise til teori og statistikk. Jeg vil legge fram to basiser for hva den videre diskusjonen kan ta utgangspunkt i og hva jeg tar utgangspunkt før jeg begynner å vurdere hva som bør gjøres. Jeg velger først å presentere og problematisere målestokkene for politisk deltakelse og jeg vil gi dere litt informasjon om teoriene om hvorfor sånn og sånn vi stemmer/ikke stemmer som et grunnlag for videre vurdering av problemstillingen.

Målemetoder for politisk deltakelse

Det finnes mange måter å måle politisk deltakelse på, dessverre er vel ingen av dem perfekte. Men til sammen kan de kanskje gi oss et nyansert bilde.

Aktivitet: Mange påstår at i den postmoderne tid og utviklingen etter det så har ikke folk samme tiltroen til ideologi og en altomfattende politikk. De har derfor vist ryggen til partimedlemskap og er mer interessert i å drive aktivt gjennom forskjellige bevegelser. Ofte løst organisert.

Den Autonome bevegelsen i Europa oppstod på 80-tallet og er utenomparlamentarisk. En bevegelse bestående av nettverk mellom forskjellige lokale grupperinger. I Sverige har sikkerhetspolitiet tatt denne bevegelsen med i en rapport som kalles “Brottslighet kopplad till rikets inre säkerhet 1998”. I kapittel om “den autonma rörelsen och övriga vänsterorienterade brott” finner vi en statistikk som viser antall politiske handlinger som brøyt loven i 97 og 98. Her ser vi økning fra 98 til 193 politiske motiverte lovbrudd, nesten en dobling. Men dette sier bare noe om at det politiske engasjementet har økt i en antakeligvis liten del av befolkning. Og den har økt hos en gruppe som her begår lovbrudd. Vi kan si at aktiviteten og interessen er økende men i en liten del av befolkningen som i tillegg antakeligvis mener styresettet har mistet en del eller helt sin legitimitet.

Hvis vi skal se på noen kanskje litt mer representative målepunkter når det kommer til aktivitet, kan vi se på den ny oppstartete organisasjon Attac Norge/Noreg. De hadde 250 på oppstartsmøte på Blindern og det var 7-800 da de hadde det nasjonale stiftelsesmøte på en torsdag (www.attac.no). Dette er klart en mer representativ målestokk men vi har jo her ingenting å måle opp imot, så vi kan bare konstatere at det er en hvis interesse politisk rundt Attac, men ikke om den er synkende eller økende. Det er også et spørsmål om dette bare er en liten politisk og/eller akademisk elite som ikke har noe større støtte enn medlemmene sine uti folket.

Mitt siste eksempel på aktivitet er antall demonstranter i 1. mai tog i Oslo. På slutten av 80-tallet var det to 1. mai tog i Oslo faglig enhet og Samorg. I 1990 slo disse togene seg sammen til et felles tog i Oslo. Fra 87-89 var det 3900 (87), 4200 (88) og 4600 (89) i Faglig Enhet-togene. Mens det var 5600 (87), 4300 (88) og 4750 (89) i Samorg-togene. Vi ser at på slutten av 80-tallet var det ganske stabilt rundt antall i 1. mai-tog, faglig enhet har en økende deltakelse mens Samorg går opp og ned.

I 1990 slår togene seg sammen og tallene fra 1990 og til 2001 ser slik ut: 1990: 9500 1991: 8200 1992: 5300 1993: 7200 (1600 i nei til EU sin seksjon) 1994: 6900 1995: 5100 1996: 5640 1997 :6200 1998: 7110 1999: 6520 2000: 6980 2001: 7540. (Alle tall fra www.oslo.rv.no)

Disse tallene viser oss at det er mindre politisk deltakelse enn på slutten av 80-tallet da det var 8000-10000 demonstranter når man slår sammen togene. Men etter 1991 faller man et hakk ned og siden det har vi ikke hatt 1 mai tog med mer enn 8000 deltagere. Men vi kan se at det gikk nedover på første halvdel av 90-tallet så har det etter 1995 vært en økning som foreløpig har stoppet på 7500 i år . Dette stiller spørsmål om den politiske deltakelsen bare har vært nede i en bølgedal på 90-tallet. En viktig ting å merke seg er at 1. mai togene pleier og være større de år det er lønnsforhandlinger i 2001 var det ikke det og det var det største på 10 år.
Medlemstall eller antall organiserte i en parti organisasjon eller en organisasjon vil også si oss noe om den politiske deltakelsen i samfunnet. De som er medlem av en organisasjon støtter dens politiske mål og jo flere medlemmer en organisasjon har jo sterkere står den i sin kamp for at sin politikk skal få støtte i folket og blant de som styrer. Hvis vi ser på medlemskap i partier har den falt fra 409 000 i 1990 til 297 000 i 1997 (Jostein Ryssevik: I samfunnet 3). Hvis vi ser på interesse organisasjoner vil jeg bruke natur og ungdom (NU) som eksempel . I 1991 oppgav NU de hadde 9500 medlemmer, i dag påstår de at de har ca 5000 medlemmer (www.nu.no). Vi ser her en tendens til at folk er mindre politisk deltakende. Et problem man kan peke på er at disse organisasjonene har i stor grad passive medlemmer og dermed på den måten sier lite. Men på andre siden kan vi si at selv passive medlemmer av en organisasjon eller parti har tatt et klart standpunkt. Om organisasjonen har flere aktive medlemmer enn før det er vanskelig å si og i så fall trenger ikke deltagelsen ha sunket.

Valgdeltagelse
Valgdeltagelsen sier noe om et systems tiltro og legitimitet. Hvor mange som stemmer sier mye om politikerne har støtte i folket og om folk stoler på dem. Selve valgdeltagelsen er blitt kalt “demokratiets tempraturmåler”. Ved høy valgdeltagelse regner man med at demokratiet fungerer tilfredsstillende, at folke er engasjert og slutter opp om systemet. Hvis den er synkende så er det ofte oppfattet som et sykdomstegn. Tilliten til de demokratiske beslutningene er i fare for å svekkes. Det man kritisere er at man måler bare den politiske engasjementet en dag vært annet år med å bruke valg som målestokk. Men valget er den målestokk som omfatter flest mennesker i en periode der det er høy politisk interesse.

Ser vi på stortingsvalgene 1989, 1993 og 1997 så ser antall deltagere i valg slik ut

1989:2 653 173
1993:2 472 551
1997:2 593 669
(www.ssb.no)

Vi ser at i 93 var vi nede i en bølgedal. Men at i 97 er vi på vei oppover med valgdeltagelsen igjen. Selv om den ikke er på 89 nivå. Må vi tillate og kalle det en bølgedal. Ser vi på kommune og fylkestingsvalg ser vi en klarere ned gående tendens i 1999 stemte bare 60% i kommunevalget og 57% i fylkestingsvalget som har gått rett nedover siden 1983(www.ssb.no).

Konklusjon:
Jeg mener vi finner to tendenser den ene er en nedadgående (Det blir mindre politisk deltakelse. Den andre er en bølgedal (den politiske deltakelsen har vært på en bunn og er på vei opp). Den nedadgående tendensen som angår spesielt kommunevalg og tradisjonelle politiske organisasjoner, kan være ett tegn på sentralisering i Norge, eller man har blitt litt lei av det gamle. Bølgedalstendensen viser derimot til at politisk engasjement går i bølgedaler at nødvendigvis ikke alt var bedre før. Denne tendensen får vi pekt på ved aktivitets målestokken og ved stortingsvalg. Jeg bruker valgene som grunnlag for resten av mitt innlegg. Teorier på hvorfor og hvordan folk stemmer/ikke stemmer?

Her er det uendelige mange teorier. Jeg vil kort nå presentere noen:

Loven om sosial gravitasjon eller Tingstens lov
Herbert Tingsten påviste, i boka Political Behaviour (1937), at det var en sammenheng mellom hvor de svenske arbeiderne bodde og deres stemmegivning. Hvis det var en by med mange arbeidere var det større sjanse for arbeideren skulle gå å stemme enn hvis det var få i den byen som var arbeidere. Det var også større sjanse at de stemte sosialistisk hvis de var fra et arbeiderklasse område enn de hvis ikke. Det tilsvarende gjaldt så klart de borgerlige velgerne, valgkretsene og partier.

The Peoples Choise

En amerikansk valgstudie gjort ved president valget i 1940, basert på statistisk utvalg av personer basert på lønn, kjønn, alder, bosted, utdannelse osv.. . Denne valgstudien ble gitt ut i navnet The People’s Choise av Paul Lazarsfeld, Bernard Berelson og Hazel Gaudet i 1944. Studien gikk på betydningen av valgkampen i USA og de intervjuet de samme personene flere ganger. Det viste seg at det store flertallet av velgerne hadde bestemt seg lenge på forhånd. Den viste en klar sammen heng mellom sosial bakgrunn og stemmegivning. Og den viste at folk som tilhørte flere sosiale lag med motstridende interesser hadde størst sjanse for å sitte hjemme . På denne måten fikk man inn krysspress hypotesen i valgforskningen.

Michigan-modellen

Michigan-modellen med base ved University of Michigan, baserer videre på The Peoples choice . Modellen vil ikke bare beskrive valgatferd og sammenheng mellom stemmegivning og diverse kjennetegn. Den delte opp i langsiktige faktorer, som tilhørighet, ideologi, og kortsiktige faktorer, som presentasjoner, appell osv.. Ting som har med kandidaten å gjøre.

Partiidentifikasjon

Michigan-modellen ledet fram til dette . Dette går ut på den psykologiske identifikasjonen ved et parti slår direkte ut ved valg. Det påvirker også inntrykket av hva kandidatene gjør. Man kan si det betyr farging av ditt inntrykk av politikeren fra det partiet. Det er blitt oppfattet at det skjedde en svekkelse i partiidentifikasjonen i vesten på 70-tallet.

Strukturelle teorier

Hos Valen og Rokkan står konflikt sentralt. Det finnes her flere konflikt linjer ; regional (sentrale stør mot distrikt), kulturell (religion, språk og alkohol) og en dobbel økonomisk (arbeidere mot eiere og primærnæringer mot andre næringer). Her finnes mye av forklaringen til det norske partisystemet.

Rochester-modelen

Anthony Downs pluss Buchanan og Tullock (the Calculuc of Consent) pluss William Riker var det som utviklet Rochester-modelen som står i motsetning til Michigan-modellen. Det går ut på at stemmegivning er rasjonelt. Den setter en del spørsmål om hvorfor å stemme. Vil min stemme gjøre noe forskjell? Vil min stemme være den som avgjør valget? Det vil den sannsynligvis ikke gjøre så da er det ikke vært å gå i stemmelokalet. Men hvis alle tenkte sånn vil heller ingen stemme så ville det bli rasjonelt å stemme. Den blir en vekt mellom hva som lønner seg som beslutningsteori kalles “the fallacy of composition”. Det som er fordel for alle er fordel for hver enkelt blir slutningen. Det er ikke fordel hvis alle slutter å stemme, men det er ikke fordel for meg hvis alle stemmer. Igjen kommer spørsmålet vi stilte i stad Hvorfor skal jeg stemme?

Man kan stemme for at jeg kanskje møter venner eller det er en hyggelig atmosfære eller at man får en god følelse av å gjøre sin borgerplikt ved å møte ved stemmelokalet. Man kan stemme fordi man mener det er viktig å støtte det parti man mener vil gjøre det beste for oss alle eller fordi demokratiet bryter sammen hvis man ikke gjør sin borgerplikt. Alt dette gir et utvidet begrep av rasjonalitetsmodellen.

Rasjonaliteten ved valg bestemmes ut i fra partimodell, de politiske alternativ, valgordning og regjeringsspørsmål. Rochester-modellen baserer seg på at velgerne stemmer slik at sine preferanser blir ivaretatt.

Interesser
Man kan påstå at EU-striden er ett godt eksempel på at folk stemmer etter interesser. Ved valget i 1993 fikk Senterpartiet en voldsom høy oppslutning. Dette hadde antakeligvis med at Senterpartiet var et profilert neiparti mens de normalt sett større partiene var ja-partier selv om det var nei flertall blant befolkningen. Det at folk stemmer etter interesser framfor de andre ovennevnte tanke måtene mener mange er et moderne fenomen. SF var også et slikt parti i begynnelsen som ble valgt inn på et klart antikrigs- og fredsprogram, mot NATO osv.. . Det at folk er mer opptatt av en sak enn et parti eller en helhetlig politikk, så er det hvem som kan jobbe for din hjertesak best eller din gruppes hjertesak best.

Deltakelse og politiske ressurser
Politiske ressurser er de ressurs som den politiske deltakelsen krever. Politiske ressurser er; levekår, samfunnsklasse, geografisk bosted, kjønn, etnisk tilhørighet osv..
Willy Martinussen påstod i boka “fjerndemokratiet” at den politiske deltakelsen var begrenset med ujevn fordeling av de politiske ressursene mellom de sosiale gruppene i Norge. Han hevdet at et fåtall dominerte en del av den politiske deltakelsen og sånn sett opprettholde den sosiale lagdelingen i Norge.
William Lafferty kom med et svar til “fjerndemokratiet”, der han kritiserte deltakelsesnivået og ressursfordelinga “fjerndemokratiet” ga, i boka “Partcipation and democracy in Norway”. I denne boka gikk Lafferty igjennom Martinusens og sine egne data og kom med konklusjonen at Martinussen var urimelig negativ. Unntaket var kjønnsforskjellene, ellers var avstanden liten sammenlignet med andre land og Norge tidligere i historien og i forhold til standarden som han anså som rimelig for politisk aktivitet. Lafferty var for høyere politisk deltakelse.
Martinussen legger vekt på ulikheter i ressurs fordeling, påvirkningsevne og faktisk deltakelse målt opp mot et likhetsideal. Men Lafferty måler det opp mot andre sammenlignbare land og Norge tidligere i historien.
Ottar Hellevik kom med en kommentar til denne debatten. I kommentaren skriver han at når antall politisk aktive er få, vil selv en svak statistisk sammensetning mellom ressurs og deltakelse kunne gi skjev sosial sammensetning. Et sådan problem løses ikke ved spredning av politiske ressurser.Hva bør gjøres?

Lokaldemokrati
Lokaldemokratiet er noe av det vi ser i fare . Med en synkende oppslutning ved lokalvalg. Mister lokal demokratiet en del av troverdighet og legitimitet. Man må derfor finne på tiltak som vil fremme lokaldemokratiet. Dette er svært nødvendig hvis vi ser på undersøkelse gjort av kommunal rapport 24/98 bare 27% av kommunerepresentantene kunne tenke seg gjenvalg. Man kan påstå at utskiftning er sunt. Men samtidig må vi ha noen å forholde oss til. Det er vanskelig å gi sin tillit til kandidater som ikke man kjenner til.
Lokaldemokratiet mister også sin tillit ved at vi Norge har fattige kommuner og en rik stat. Dette gjør ofte at lokalpolitikere må ta upopulære beslutninger som å redusere innbyggernes tilbud. Som igjen skaper misnøye til politikerne.
En annen teori er at lokaldemokratiet ikke er i krise men partiene er. At det er partiene som ikke klarer å mobilisere så bra som før rundt valg. Men at interessen er høy nok for lokaldemokratiet.

Tiltak:

- Styrke lokaløkonomien. Staten bevilger mer penger til kommunene
- Åpne for vurdering av andre valgordninger enn partivalg
- Gi lokalpolitikk mer oppmerksomhet i media

Stemmetvang/stemmeplikt

Stemmeplikt betyr og innføre en lov som gjør at alle borgere har en plikt til å stemme. Dette vil gi oss en høyere valgdeltagelse og vil tvinge en god del mennesker til å ta standpunkt. Men samtidig så vil vi heller ikke kunne registrere den samme misnøyen som kan finnes til politikerne eller systemet. Stemmetvang minner mye om autoritære stater som må late som de har demokrati. Jeg er av den mening at det er en dårlig løsning. Jeg synes det er en demokratisk rett å ikke delta

Tiltro til politikere
Man kan se den nedgående politisk deltakelsen som manglende tiltro til politikerne. Har politikerne blitt for like og krangler de Om den samme velgermassen Mens min re grupper faller utenfor den majoritet av velgermassen politikerne kjemper om. Dette Er spørsmål som vi kan stille spesielt hvis tenker litt på Rochester-modellen . Politikerne blir for opptatt og konkurrere om den delen av velger massen som har flest velgere at de glemmer små grupper som da sitter hjemme for de ikke finner noen som kan representere dem. Også om det er for stor forskjell mellom hva politikerne lover og hva de gjør i praksis når de så er valgt. Dette kan alt føre til at vi ikke velger å stemme. Og da må partiene og politikerne være mer ærlige med hva de lover og går på valg ,med . Politikerne får ta en titt inni seg selv.

Folkeavstemninger

Folkeavstemninger er et mye diskutert forslag for å få opp den politiske deltakelsen. Mange mener dette kan øke deltakelsen fordi mange er opptatt av enkelt saker og nødvendigvis ikke partier. Det kan også skape mer engasjement. Men på den andre siden kan det like så godt ende med at folk blir mer passive til folkeavstemninger for det er vanskeligere å ta standpunkt i en enkelt sak enn å ha sympati med en politiker eller et parti. Men hvis vi ser til land med folkeavstemningsordninger er deltakelsen nødvendig vis ikke så svært høy i USA 35-55% (Zeitschrift für direkte Demokratie", nr. 3/99). Jeg mener likevel vi bør prøve å ha mer folkeavstemninger. Norge har hatt etter min mening svært få folkeavstemninger i sin historie. Og folkeavstemningene har gått på rimelige store beslutninger som unionsoppløsning, republikk/monarki og EU m.m. Folkeavstemninger om lokale saker vil være en viktig del av å styrke lokaldemokratiet. Men også folkeavstemning om stortingsaker kunne gjøre at vi fikk en styring som var nærmere folkeviljen. Og dermed hadde engasjert flere og fått større legitimitet.

Direkte ordførervalg
I kommunevalget 1999 ble det gjort en forsøks ordning med direkte ordførervalg i 20 kommuner i Norge. Spørreundersøkelse gjort i forbindelse med valget viste at 81% av innbyggerne i forsøkskommunene var for det. Men forsøkskommunene hadde samme tilbakegang i valg deltakelse som resten av landet selv om de hadde ne større gjennomsnitt prosents valgdeltagelse enn landsgjennomsnittet. Departementet har enda ikke tatt stilling til sitt syn på saken. Jeg er ganske kritisk for det kan fort bli en personifisert valgkamp som mister mye av det politiske innholdet. (tall fra Utredning fra kommunaldepartementet - situasjon får lokaldemokratiet. Lokalvalget 1999)

Klassetilhørighet
At klassetilhørigheten kan spille inn et rolle på valget har jeg vist til tidligere og det som kommer fram i the peoples choice at mennesker i en krysspresskonflikt har større sjanse for å bli hjemme. Det kan være en grunn til fallende valgdeltagelse i et samfunn der fler og fler ikke helt skjønner seg på hvilken samfunnsklasse de tilhører og klasse begrepet er blitt svekket. Den svake gruppementaliteten gjør også at partiene har blitt dårligere på å ta utgangspunkt i forskjellige grupper i dag kjemper de fleste om den store gruppa og små grupper blir glemt. f.eks. hvilket parti på stortinget er filleproletariatets parti eller de tryggdedes parti vi har like mange trygdede i Norge som industriarbeidere. Partiene blir for svakt knytta til grupper/klasser i det norske samfunnet og dette svekker valgene tror jeg.

Økte ressurser
Det å få jevnet ut de politiske ressursene i samfunnet. Gi flest mulig samfunnsmedlemmer muligheten til å delta politisk. Er en av de tiltak jeg har tro på. Man kan for eksempel redusere normal arbeidsdagen til f.eks 6 timer. Dette vil gi folk mer tid til politikk og økt overskudd etter jobb. her må det selvsagt finnes en lønnskompensasjon. Så ikke de politiske ressursene blir hemmet av lav lønn.

Åpne kommunestyremøter
En god del bydeler og kommuner i Norge har gjort forsøk med å ha åpne møter der lokalbefolkningen kan komme selv og fremme saker og stille spørsmål. Dette er ofte blitt oppsummert som vellykket. Jeg tror dette er et bra tiltak for at man involverer lokalbefolkningen og velger å vise at man tar lokalbefolkning alvorlig.

Avslutning og oppsummering
Det som er viktig å sitte igjen med etter innlegget mitt er at det finnes to tendenser når det gjelder politisk aktivitet den ene har vært nedangående lenge den andre er på vei opp fra en bølgedal som var på bunnen på midten av 90-tallet.
At dere har forskjellige teorier og teoretikere i bakhode når man prøver å finne løsningen på høyest mulig politisk deltagelse.
At man prøver og finne på tiltak som knytter den politiske makt nærmere til folk, men at man samtidig er forsiktig med at det ikke ender opp i personfokusering og populisme.
Og at man er villig til å gjøre en økonomisk investering i politisk deltagelse.

Kilder
Ivar Windheim og Tor Egil Førland - I samfunnet 4, Universitetsforlaget, 3. utgave 1997
“Brottslighet kopplad till rikets inre säkerhet 1998” - Säpo 1999
www.attac.no
www.oslo.rv.no
www.nu.no
Øyvind Østerud - Statsvitenskap Innføring i politisk analyse, Universitetsforlaget 1996
Øyvind Østerud - Invitasjon til statsvitenskap, Universitetsforlaget 1996
www.ssb.no
Jostein Ryssevik - I samfunnet 3, Universitetsforlaget, 2. utgave 1997
Mona Strand - Lokaldemokrati i krise? Høgskolen i Hedmark Notat nr. 5 - 2000
"Zeitschrift für direkte Demokratie", nr. 3/99.
Utredning fra Kommunal og regionaldepartementet - Situasjonen for lokaldemokratiet. Lokalvalget 1999