Gunnar Schrøder Kristiansen:
Fra deltakelse til underholdning

Om demokratiets historie og utfordringer
Den engelske stasmannen Winston Churchill har en gang sagt at "Demokratiet er en dårlig styreform, men det er den beste vi har". Det er viktig å holde debatten omkring demokratiet vårt levende, og ikke la det bli noe vi tar for gitt som evig og uforanderlig. Vi skal ikke så langt tilbake i historien før vi finner anti-demokratiske styreformer i vår del av verden, og den dag i dag hevder for eksempel nynazistene slike standpunkter.
Samtidig må vi tørre å kritisere demokratiet for å kunne styrke det. I dagens globaliserte verden møter vi stadig andre kulturer med andre styreformer enn den vi har. Dette bør få oss til å stille spørsmål som: Er demokrati det eneste riktige? Bør de demokratiske ideene eksporteres over hele kloden, eller er dette bare et uttrykk for vestlig kulturimperialisme? Og til slutt: Fungerer demokratiet vårt virkelig så godt som vi liker å tro? Det er dette siste spørsmålet jeg skal oppholde meg ved.
Mitt innlegg ligger nok litt på siden av de andre innleggene her i dag, da jeg ikke skal snakke direkte om skoledemokrati. Det jeg skal snakke om er istedet en del viktige utfordringer som demokratiet står overfor i dagens samfunn - et samfunn vi kan kalle etter-industrielt eller etter-moderne samfunn, et mediesamfunn, informasjonssamfunn eller forbrukersamfunn.

Kort sagt mener jeg at demokratiet i dag trues av manglende deltakelse. Hver fjerde av oss deltar ikke i valg, og særlig gjelder dette unge velgere. Hjemmesitterpartiet er Norges største politiske parti. I 1980 var 17% av alle nordmenn over 16 år medlem i et politisk parti. I 1995 var tallet nede i 10 %, og av disse var det bare 3-4% som var aktive. I stedet for å delta i demokratiet er vi i dag redusert til passive tilskuere som lar oss underholde av velregisserte politiske debatter på TV. Debatter som vi selv burde ha deltatt i. Det er flere grunner til at det har blitt slik, og noen av disse grunnene skal jeg komme inn på her.
De demokratiske ideenes historie
Den vestlige verdens historie blir gjerne framstilt som en demokratiseringsprosess. Opp gjennom århundrene ser demokratiet ut til å gjøre gradvise framskritt i retning av stadig større stemmerettsutvidelser og stadig kortere avstand mellom folket og makten. Men dette er en sannhet med modifikasjoner.

Det greske demokratiet
Selve ordet demokrati stammer fra antikken og betyr folkestyre. Det greske demokratiet i Athen på 400-tallet f.Kr. var et såkalt direkte demokrati uten politiske partier eller representanter. Ingen representerte andre enn seg selv. Alle med status som byborgere kunne delta på like fot med en stemme hver. Begrensningene ved det greske demokratiet er velkjente: Slaver og eiendomsløse, innvandrere og kvinner hadde ingen politiske rettigheter og fikk ikke lov til å delta. Av totalt 300 000 innbyggere var det om lag 125 000 slaver og 15 000 innvandrere uten stemmerett. Bare ca. 32 000, altså 10% av Athens befolkning, hadde fulle borgerrettigheter. Dette var menn over 18 år med en viss mengde privat eiendom og to athenske foreldre.
Borgerne slapp å arbeide og kunne derfor drive med politikk på heltid. Store deler av dagen ble brukt til å diskutere spørsmål omkring hvordan byen skulle styres på torget, som på gresk heter "agora". Hver åttende dag møttes borgerne i Folkeforsamlingen, der viktige spørsmål ble avgjort ved flertallsavstemninger. Hvem som skulle inneha de ulike politiske embetene i Athens statsstyre ble avgjort ved loddtrekning, og disse hadde embetet i bare ett år av gangen slik at de ikke skulle få for stor makt.
Det er lett å idealisere måten det greske demokratiet fungerte på, men sett med moderne øyne var det også svært urettferdig. Dessuten var det bare ca. 3-4000 borgere som møtte opp til møtene i Folkeforsamlingen, så deltakelsen var ikke spesielt stor. De andre ble kalt idioter - altså de som ikke brydde seg om politikk. Hadde alle de 32 000 møtt på en gang kan vi også tenke oss hvilket kaos diskusjonene kunne ha utviklet seg til.
Det athenske demokratiet varte bare i ca. 100 år og var derfor unikt for sin tid. Men arven fra grekerne lever videre i moderne tenkning, for eksempel i folkesuverenitetsprinsippet - tanken om at makten skal utgå av folket - og i maktfordelingsprinsippet - tanken om at makten må deles og spres på flere hender for å unngå maktkonsentrasjon.

Parlamentarismen i England
Middelalderens føydalsamfunn og kirkemakt og 1600-tallets eneveldige kongemakt var tilbakeslag for de demokratiske ideene i førmoderne tid. Samtidig ser vi tilløp til politisk modernitet i måten de europeiske middelalderbyene ble styrt på som fristeder gjennom såkalte byråd. Disse var fristilt fra føydale krav. Et annet eksempel er den lange parlamentariske tradisjonen i England, som startet med det store frihetsbrevet - Magna Carta - i 1215. Her måtte den engelske kongen Johan uten land gi folket visse politiske og juridiske rettigheter. Magna Carta sikret dem mot vilkårlig maktutøvelse og skattlegging fra kongens side. Nye skatter måtte nå godkjennes av et riksråd, sammensatt av folkets representanter. Dessuten skulle ingen frie menn kunne fengsles uten lov og dom, og de kunne bare dømmes av sine egne som i en moderne rettsstat. Vel og merke gjaldt dette bare stormenn, men senere ble Magna Carta tolket til å skulle gjelde alle borgere.

De store revolusjonene
I The glorious revolution og The Bill of Rights fra 1689 ble det engelske parlamentets makt - den såkalte parlamentarismen - stadfestet en gang for alle. Etter dette har vi ikke hatt enevelde i England. Men det var først på slutten av 1700-tallet at resten av Europa begynte å bli moderne i politisk forstand. Jeg tenker først og fremst på ettervirkningene av den amerikanske revolusjonen i 1776 og den franske i 1789. Ved siden av folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet bygget de store revolusjonene på den antikke naturrettstenkningen - ideen om at alle mennesker har medfødte, politiske rettigheter. Menneskerettighetserklæringen så her dagens lys, og det eneveldige kongedømmet ble erstattet av republikken og det konstitusjonelle monarkiet - altså et kongedømme bygget på en grunnlov som folket selv har laget.
I løpet av 18- og 1900-tallet har alle mennesker i den vestlige verden oppnådd politiske rettigheter. I Norge skjedde dette først og fremst gjennom grunnloven av 1814, innføringen av parlamentarismen i 1884, innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 og for kvinner i 1913.
Den demokratiske utopien synes derfor i dag å være gjennomført.
Idealene for et velfungerende demokrati kan til slutt oppsummeres på følgende måte: Alle mennesker må ha politiske rettigheter, og alle må ha like muligheter til å kunne påvirke offentlige beslutninger, for eksempel gjennom valg. Allmenn stemmerett er her et viktig prinsipp. Et folkevalgt organ må være statens øverste styringsmyndighet, slik det norske Stortinget er det. Dessuten må borgerne kunne kontrollere og kritisere øvrighetens maktutøvelse gjennom fri offentlig debatt. Denne rollen har pressen på sitt beste, og her er prinsippet om ytringsfrihet helt avgjørende.

Den borgerlige offentligheten på 1700-tallet
Men er det virkelig så enkelt? Den tyske filosofen Jürgen Habermas (f. 1929) har skapt en idealtype av et velfungerende demokrati i sin bok Borgerlig offentlighet fra 1962. Habermas påstår at det i siste halvdel av 1700-tallet fantes en kritisk offentlighet i England, delvis også i Frankrike og Tyskland, bestående av et fornuftig resonnerende og fritt diskuterende byborgerskap. Disse menneskene skapte for første gang i historien en offentlig mening og en opinion i opposisjon til makthaverne. Dette var den første, virkelig demokratiske offentligheten, mener Habermas, og det parlamentariske demokratiet vokste ut av denne.
Habermas mener at et legitimt politisk styre alltid må bygge på samtale og diskusjon i et fritt rom. Den borgerlige offentligheten var nettopp et slikt forum for fri meningsutveksling. Den var adskilt fra intim- eller privatsfæren, dvs. familielivet, på den ene siden, og fra statsmakten, dvs. kongen og regjeringen, på den andre. Det offentlige rom eller den offentlige sfære er altså verken en del av det private eller av staten, men befinner seg et sted midt i mellom. Det er i denne offentlige eller sivile sfæren politikk bør diskuteres, og ikke bare i hjemmet eller i regjeringens møtesaler, mener Habermas.
Den borgerlige offentlighetens framvekst hadde sammenheng med borgerskapets vekst på 16-1700-tallet. Dette hadde i sin tur sammenheng med byvekst og begynnende industrialisering og kapitalisme. Som følge av import av luksusvarer fra koloniene vokste det fram såkalte kaffe- og tehus i de store byene, og allerede i 1725 skal det ha vært 3000 slike samlingssteder i London by. Samtidig vokste det fram en såkalt salongkultur i Frankrike og Tyskland, og i slike offentlige rom diskuterte man både litteratur, kunst og politikk. På slutten av 1700-tallet vokste også de første avisene fram, og den borgerlige offentligheten utvidet seg til deres debattspalter. Slik ble viktig informasjon offentlig tilgjengelig for et nytt, borgerlig publikum. For første gang i historien fantes det nå større grupper av mennesker som både hadde råd og utdannelse nok til å kunne hente den informasjonen de trengte og stille seg kritisk til den. Slik ble det gradvis utviklet et kommunikasjonsnett der nyheter ble formidlet og diskutert.
Habermas' borgerlige offentlighet har nok neppe eksistert noen gang akkurat slik han beskriver den. I stedet er den ment som en idealtype, som en utopi vi alle kan strekke oss etter. Men i følge ham er det sene 1700-tallet i Europa det tidspunktet og det stedet i historien hvor den frie meningsutvekslingen og demokratiet har fungert best.

Middelalderens representative offentlighet
Før den borgerlige offentligheten eksisterte det noe Habermas kaller en representativ offentlighet. Denne er kjennetegnet ved at autoriteter som kongen, kirken og føydalherrene hadde all makt, og at det ikke fantes noen annen offentlighet enn den disse representerte. Kongen hadde alltid rett fordi han var konge, ikke fordi han hadde de beste argumentene.
Vår egen Ludvig Holberg var nok moderne på flere områder, men ikke politisk. Her var han heller reaksjonær. Holberg støttet eneveldet, og i skuespillet Den politiske kannestøper forsvarte han den representative offentligheten ved å vise at det er nødt til å gå galt når vanlige mennesker forsøker å drive politikk. Man skal holde seg til sin stand, mente Holberg. Ikke alle er like egnet til å styre.
I den representative offentligheten ble politiske spørsmål vedtatt i lukkede rom av spesielt privilegerte grupper av mennesker. I den borgerlige offentligheten på 1700-tallet godtok man ikke lenger kongens maktmonopol, og dannet derfor en offentlig mening utenfor statens og byråkratiets herredømme. Vi kaller gjerne denne tiden for opplysningstiden. Menneskets medfødte fornuft ble nå satt i høysetet, og alle skulle trenes opp til å kunne tenke selv. Filosofen Immanuel Kant gjorde Sapere aude - eller "opplys deg selv" - til opplysningens valgspråk, og slik mistet kirken og hoffet sin enerett til sannheten.

Det sivile liv
Det å være sivilisert vil blant annet si å kunne skille mellom sak og person. Dette var et viktig prinsipp i den sivile sfæren som ble skapt i den borgerlige offentligheten. I den representative offentligheten derimot, fantes det ikke noe slikt skille. Sak og person var en og samme ting. Det var en enhet mellom personen og den funksjonen han hadde. Man skilte for eksempel ikke mellom kongen som konge og kongen som privatperson.
Betingelsene for å kunne delta i det sivile liv var at man hadde dannelse og en viss mengde privat eiendom. I løpet av 1700-tallet ble disse kravene oppfylt av stadig flere. Det unike med den borgerlige offentligheten var i følge Habermas at den ikke var grunnet på sosial status. Alle kunne delta på lik linje. Borgerne møtte hverandre som siviliserte mennesker, på tvers av sosiale hierarkier.
Ved å skille mellom den rollen man hadde som privatperson og den rollen man hadde som offentlig person, unngikk man korrupsjon og nepotisme - altså det å favorisere personer fra sin egen slekt. Dette er et viktig prinsipp i et velfungerende demokrati. Hvis det bærende fellesskapet i et samfunn bare består av mennesker fra samme sosiale klasse, samme etniske gruppe eller samme familie, vil det sivile samfunnet forvitre. Skal demokratiet fungere må mennesker som i utgangspunktet ikke kjenner hverandre ha tillit til og gjensidig respekt for hverandre uavhengig av økonomisk evne, etnisk tilknytning, slekt eller kjønn. Kulturelt mangfold, verdipluralisme og toleranse er demokratiets bærebjelker.
Styrken i det beste argument
I den borgerlige offentligheten var det altså ikke sosial status som avgjorde diskusjonene, slik det hadde vært i den representative offentligheten. Alle la av seg sine masker knyttet til rang og posisjon, og forholdt seg kun til saken. Argumenter ble presentert og diskutert i et fritt, offentlig rom, og det beste argumentet vant. Slik seiret argumentets autoritet over hierarkiets autoritet. Den borgerlige offentligheten var altså bygget på stor grad av likhet. Stand eller klasse betydde ingenting.

Den borgerlige offentlighetens forfall
Men Habermas' bok inneholder først og fremst en forfallsteori. Boken beskriver den borgerlige offentlighetens vekst og fall. Fra midten av 1800-tallet forsvinner den nemlig gradvis. Dette har sammenheng med at familien endrer form i overgangen fra bondesamfunnet til det industrielle samfunn fra å være produserende til å bli konsumerende. Når flere og flere mennesker bor et annet sted enn de jobber vil hjemmet bli et sted hvor man først og fremst slapper av og bruker penger på forbruksvarer og underholdning. Habermas mener at den borgerlige offentligheten forsvant fordi menneskene ble forbrukere i stedet for å være deltakere.
Etter 1850 forsvant salong- og kaffehuskulturen uten å bli erstattet av nye diskusjonsfora. Samtidig mistet pressen mye av sin betydning som politisk forum. Det offentlige rommet ble nå åpnet opp for en ny underholdningsbransje, som vokste fram på slutten av 1800-tallet. Her oppstod sensasjons- og skandalepressen, filmen, radioen og senere fjernsynet. Offentligheten mistet nå sin kritiske og demokratiske funksjon. Offentlige debatter og podiumsdiskusjoner ble til en slags teaterforestillinger der den enkelte borger var redusert til en passiv tilskuer. Kort sagt: Politikken ble til underholdning.
Filosofen Karl Marx (1818-83) snakket på samme tid om "tingenes varekarakter" - dvs. hvordan alt omkring ham var i ferd med å bli til salgsvarer. Dette hang sammen med kapitalismens framvekst og etableringen av et marked. Når de frie markedskreftene fikk råde fritt kunne i prinsippet alt kjøpes og selges, også nyheter og informasjon. Borgerne deltok ikke lenger i politikken, men var i stedet blitt til et konsumerende publikum på et informasjonsmarked. Familien ble til en rekreasjonsinstans åpen for underholdningsbransjen.

Dagens reføydalisering
Habermas mener at vi som resultat av dette har fått tilbake den gamle, representative offentligheten. Den førmoderne, udemokratiske offentligheten har vendt tilbake i nye klær. Habermas kaller denne prosessen for en reføydalisering - altså en tilbakevending til middelalderen, føydalsamfunnet og konge- og kirkemakten. Dette begrunner han med at det i dag kun er de priviligerte, det være seg staten eller rike privatpersoner, som når fram med sine særinteresser i det offentlige rom, dvs. i mediene. Habermas er marxist og kritiserer mediene for å være kjøpt og betalt av storkapitalen. I stedet for å være åpne fora der alle kan diskutere politikk på fritt grunnlag, former og påvirker mediene folks holdninger. Kun de som har ressurser til det kan i dag fremme sine synspunkter i det offentlige rommet, og slik være med på å styre folks atferd dit de vil. Staten og de pengesterke kan framføre sitt budskap i beste sendetid, og slik være med på å forme folkemeningen.

Intimitetstyranniet
En annen viktig grunn til at den borgerlige offentligheten har forsvunnet, er at den har blitt angrepet fra to sider. På den ene siden har statsmakten glidd stadig lenger inn i privatsfæren. Eksempler på dette er hvordan staten kontrollerer stadig større deler av privatlivet vårt gjennom lovgivning, overvåkning og kontroll.
På den annen side har privatsfæren glidd stadig lenger inn i det offentlige rom. Offentligheten er i dag gjennomsyret av privatsfæren Det er dette den amerikanske sosiologen Richard Sennett i boken The Fall of Public Man (1974) har kalt for "intimitetstyranniet". Til daglig brettes private forhold ut i TV-programmer som Ricki Lake og Tore på sporet. Denne typen underholdning er i virkeligheten pinlig private betroelser som ikke har noe i det offentlige rom å gjøre, og som derfor skulle forblitt i intimsfæren innenfor hjemmets fire vegger.
I vårt mediesamfunn er heller ikke politikere først og fremst interessante som politikere med et politisk budskap, men som privatpersoner som går på ski, lager middag og får depressive reaksjoner. Ingen husker lenger hvorfor kjendisene våre i sin tid ble kjendiser gjennom sine jobber som skuespillere eller hallodamer på TV. Det å være TV-kjendis har i stedet blitt et helt eget yrke. Mange politikere er i dag derfor mer kjente som kjendiser enn de er som politikere.
Det sivile livet og den siviliserte væremåten forsvinner om det offentlige livet blir gjennomsyret av det private og intime, sier Habermas. Slike forhold har vært med på å ødelegge det offentlige rommet.

Løssalgspopulismen
I dag befinner den offentlige sfære seg først og fremst i mediene, og etter som disse forfaller til hjernedød underholdning som følge av økende markedsorientering og tabloidisering - det medieforskeren Martin Eide har kalt "løssalgspopulisme" - vil også demokratiet forfalle. Mediene er populistiske i den forstand at de gir folk det de vil ha for å selge aviser framfor å ta opp de politiske spørsmålene som virkelig er viktige. Eide påpeker også at den såkalte du-journalistikken eller servicejournalistikken er med på å gjøre journalistene til en del av det statlige omsorgs- og hjelpeapparatet, som i sin tur gjør myndige mennesker om til trengende klienter.

Vi morer oss til døde
Billedmediene er de med størst gjennomslagskraft i dag. Politiske diskusjoner og valgkamper drives ikke lenger først og fremst på gater og torg, men på TV. På denne måten virker mediesamfunnet passiviserende. I stedet for å delta i debatten selv sitter vi stille og ser på andre som debatterer, på TV eller på et podium under et politisk møte.
I dag er det de som best behersker TV-mediet som vil nå fram i politikken, ikke de med de beste argumentene. Skal en amerikansk presidentkanditat bli valgt i dag, er han nødt til å ha TV-tekke. Politikk er nemlig først og fremst underholdning og "show business". I boken Vi morer oss til døde (1986) påpeker den amerikanske medieforskeren Neil Postman at alle amerikanske presidenter som er valgt etter at TVen ble allemannseie, har hatt utseende med seg. En mindre pen politiker ville ikke hatt en sjangse i dagens amerikanske valgkamp. Abraham Lincoln ville på grunn av sitt utseende aldri blitt valgt i dag, konkluderer Postman, samme hvor flink han enn var.

The medium is the message
En annen amerikansk medieforsker, Mashall McLuhan, har påpekt at et budskap alltid vil formes av det mediet det fortelles gjennom. Mediet blir gjerne selv til selve budskapet, skriver han; "The medium is the message". TV-mediet bestemmer for eksempel hva som er interessant og viktig, og det er innslag som inneholdet action, blod, ulykker og branner. Mediene preges i dag sterkt av såkalt K-journalistikk, av kriger, kriser og katastrofer. Skal en politisk debatt fungere på TV og samle seere må den derfor regisseres som en Hollywood- film, med spenningskurver og høydepunkter, krangling og tårer. Det er ikke selve det politiske budskapet som er interessant, men i hvilken grad politikerne skjeller hverandre ut eller slåss.
Slik forflater TV-mediet enhver politisk debatt. Ingen gidder lenger å sitte stille å følge langdryge, politiske resonnementer på TV, og særlig gjelder dette ungdom. Da "zapper" vi i stedet over til en annen kanal. Bestandig velger vi minste motstands vei. Vi er på stadig leting etter nye, lettfattelige ting som kan underholde oss, og det er verken tid eller rom for å sette seg ned å drøfte saker av offentlig interesse i lengre tid av gangen. I stedet for å være et åpent forum for offentlig debatt spiller mediene i dag heller rollen som våre fremste underholdningsinstitusjoner, og for å holde seer-, lytter- og lesertallene oppe gjør de ethvert komplisert budskap lettfattelig og selger det som om det skulle vært en episode av en såpeopera.

Fra aktive deltakere til passivt publikum
La meg til slutt forsøke å oppsummere dagens situasjon: Offentligheten er hemmet av for sterk markedsorientering og av et for dominerende mediesamfunn. Vi er blitt ansatte i stedet for å være næringsdrivende, vi er blitt klienter i stedet for å være utøvere og vi er blitt tilskuere i stedet for å være deltakere. Vi lever i en tid hvor alt er omformet til lettfattelig underholdning, og dette har åpenbart svekket demokratiets viktigste arena for meningsutveksling.

Litteratur
Eriksen, Erik Oddvar & Jarle Weigård, 1999, Kommunikativ handling og deliberativt demokrati: Jürgen Habermas' teori om politikk og samfunn, Fagbokforlaget.
Habermas, Jürgen, 1991, Borgerlig offentlighet, Gyldendal.
McLuhan, Marshall, 1997, Mennesket og media, Pax.
Møen, Atle & Rasmus T. Slaattelid (red.), 1999, Det sivile samfunn: Oppseding, verdiar og offentleg meining, Aschehoug.
Postman, Neil, 1995, Amusing Ourselves to Death: Public Discourse in the Age of Show Business, Methuen.
Sabine, George H. & Thomas L. Thorson, 1989, A History of Political Theory, Dryden.
Sennett, Richard,1992, The Fall of Public Man, Norton.