Thomas Aquinas og skolastikken
Av Tage Haugland

Innledning:

Jeg har konsekvent unngått å ramse opp de latinske utrykkene i oppgaven, dette fordi teksten lett kunne anta form som parodi. Det hadde blitt for mange latinske utrykk, både mellom og på linjene…
Det var mye stoff å lese til oppgaven, men siden mye var komplementerende hjalp det på forståelsen av de til tider innviklede emnene. Det er mye fra kildene i oppgaven, men jeg har forsøkt å presentere det mest mulig med mitt ordvalg og filtrert gjennom min forståelse. Selv om kildelitteraturen var til tider motsigende, eksempelvis med at en kilde hevdet muligheten for å skille filosofi fra teologi hos Aquinas, mens en annen kilde hevdet nettopp det motsatte. Disse motsetningene oppfattet jeg som spørsmål om skjønn og gjorde derfor opp mine egne tanker.
Det er en fare for logiske brister enkelte plasser ettersom teksten er basert hovedsakelig på min forståelse av et vanskelig kildemateriale. Jeg synes allikevel enkelte "hull" er verd prisen for å unngå en oppgave som er ren avskrift.
Noen av problemstillingene kan nevnes:
-Hva var skolastikken?
-Var Thomas Aquinas filosof eller teolg?
-Hvilket forhold hadde Aquinas til metafysikk?
-Hva var hovedpunktene ved den "Thomistiske lære"
-Hva tenkte Aquinas om moralfilosofi?
-Hvilke tanker hadde Aquinas om staten?
-Hva handlet "Summa Theologica" om?
-Hva hendte med den Thomistiske lære etter Aquinas

Levned

Thomas Aquinas ble født i Agni, Italia, i 1224. I 1244 trådte han inn i Dominikanerordenen og året etter reiste han til Paris for å studere under dominikanermunken og læreren Albertus Magnus. I 1256 ble Aquinas lærer og frem til 1259 underviste han først i Paris og etterhvert forskjellige italienske byer. Han vendte tilbake til Paris i 1259 og ble der til han i 1972 dro til Napoli. Han drar i 1274 til kirkemøte i Lyon, men dør underveis, 7. mars 1274. Aquinas ble utnevnt til helgen 49 år etter sin død.

Skolastikken

For å forstå Aquinas må vi se på den tro og det begrepsapparat han sverget til, nemlig skolastikken. Denne er en teologisk "vitenskap" som søker å harmonisere åpenbaring og fornuft; tro og intellektuell forståelse. Augustins utsagn (354 e.kr) "Jeg tror for å kunne forstå", er et godt eksempel på tidlig skolastikk. Augustin var dog influert av Platon, og forenklet kan en si at sannheten da ble et spørsmål om tro. Thomas Aquinas og den senere skolastikken hevdet at tro og væren representerte to selvstendige halvdeler av samme helhet. Ved hjelp av spørsmål, analyser og svar skulle den skolastiske teolog angripe spørsmål som Gud, skapelse, frelse og sakramenter. Den skolastiske tenkemåten gikk ut på å underordne tema i forhold til metode og teknisk presisjon, uten plass til subjektivitet. Tilsynelatende forsvinner personligheten bak et apparat av abstrakte begreper, men det var neppe slik for Aquinas. Han hadde nemlig et lidenskapelig forhold til sin lære og brukte skolastikken som et finslepet redskap til å utforme sine verker.

Rundt 1100 tallet ble skrifter av Aristoteles og flere jødiske og arabiske filosofer oversatt til latin. Gjennom møtet med disse skriftene ble forholdet mellom tro og fornuft satt i nytt perspektiv og skolastikken krystalliserte seg i Europa. Kristenheten ønsket under denne perioden å gi sin religiøse tenkning rang av vitenskap. De gamle kommentarer til de bibelske skriftene tilfredsstilte ikke kravene til objektivitet og pedagogikk for de nye teologiske universitetene som blomstret opp. Man ønsket å sammenfatte den teologiske viten vitenskapelig, men ikke bare ved å oppsummere de klassiske autoriter. Tidens strenge krav til logikk ble benyttet på «metafysikken» som skulle klarlegge forholdet mellom Gud og mennesket, menneskets vesen, dets opprinnelse og mål samt de kristne mysterier. En slik logisk metode for å gi teologien det vitenskapelige preg var det Aristoteles forsynte Thomas Aquinas og hans samtidige skolastikere. Dominikanermunken Albertus Magnus (opprinnelig het han Albert Von Bollstadt) betegnet skolastikken som fornuftens "gjenerobring av de rettigheter den selv hadde gitt slipp på". Dette provoserte mange tradisjonelle teologer. At Aristoteles hevdet fornuften atskilt fra troen gjorde det enda verre. De anklaget skolastikerne for å ha ofret religionen for filosofien og å ha byttet Kristus med Aristoteles. Midt under denne striden ble altså Aquinas elev hos Albertus.

Filosof eller teolog?

Før vi tar for oss Thomas’ filosofi må spørsmålet om hvorvidt han var teolog eller filosof utdypes. Thomas hadde meget klare begreper om forskjellene mellom teologi og filosofi. Tiden han levde i kan betegnes som en tilstand av «kristen kultursyntese» og perioden gjorde det unødvendig å fremtre som enten filosof eller teolog. Som lærer ved det teologiske fakultet i Paris var han teolog, men han drev samtidig med et systematisk filosofisk arbeide. Blant annet med å skape en syntese mellom Aristoteles prinsipper og kristendommen. Hans motivasjon var å komme frem til den sannhet som han oppfattet som overenstemmende mellom virkeligheten og det erkjennende sinn. Han så teologien og filosofien som to atskilte vitenskaper med hver sine prinsipper. Teologiens prinsipper var åpenbart av Gud gjennom trosartiklene; teologien forutsatte slik troen. Filosofien kunne ikke støtte seg til troen. Thomas mente den måtte holde seg innenfor fornuftens grenser. Den begrensede gudserkjennelse som var tilgjengelig gjennom fornuften var filosofiens ytterste resultat. Teologi og filosofi knytter seg sammen hos Aquinas, men han holdt metodene atskilt og hadde aldri som mål å skape et rent filosofisk system

Den "Thomistiske lære"

Om det var moralfilosofi, epistemologi, religionsfilosofi, etikk, psykologi, politisk teori eller metafysikk Aquinas behandlet, var problemstillingen den samme: Væren, dvs. Gud. Han skjelnet mellom fornuftens område og troens, men atskillelsen innebærer nettopp harmonien; to deler av samme sirkel. Gjennom det han kalte de "fem veier" resonnerte han seg til Guds eksistens gjennom kjensgjerninger. Det første argumentet er at all bevegelse har en årsak, men at årsaksrekken ikke er uendelig og at det finnes en første opprinnelige årsak: Gud. Den Gud som fornuften gjennom filosofien kan oppdage, er ubegrenset og derfor hinsides språket. Gud er ren væren, ubegrenset, uforanderlig og evig. Årsakskjedene som alltid leder tilbake til Gud beviser også at Gud skapte verden. I følge Aquinas er ikke menneskets bevissthet i stand til å bedømme om verden har eksistert alltid, eller om den er noe som har skjedd i tid. Troen, som bygger på Guds åpenbaringer, sier at verden har sin opprinnelse i tiden. Dette er en åpenbart sannhet i likhet med de andre trosartikler (arvesynden, treenigheten etc.). Skapelsen trer derfor utover filosofiens område og inn i teologien. Aquinas forfekter at enhver erkjennelse forutsetter "væren". Eller sagt på en annen måte; at man besitter den tilstanden man vil erkjenne. "Nåde" er et annet viktig begrep hos Aquinas. Mennesket er opprinnelig skapt for å nyte den fulle erkjennelse av Gud, men pga. syndefallet er det ikke lenger mulig å nå denne tilstand uten "Guds nåde". Troen gjør det ved nådens hjelp mulig å erkjenne Gud.

Aquinas og metafysikken

Metafysikken spiller en sentral rolle i hans verker. Hans tankeverden blir altså vanskelig tilgjengelig om man ikke kjenner metafysikkens metoder og prinsipper.
Metafysikkens oppgave er å forstå prinsippene bak sansenes verden. At noe nytt oppstår, betyr at noe som har vært en mulighet blir til virkelighet. I følge Aquinas kan tanken alltid skille mellom to aspekter av det som finnes; form og stoff. I virkeligheten er de to aldri skilt, kun med tanken kan de skilles. Tanken kan også skille mellom mellom hva tingen er (essens) og at tingen faktisk er (væren). Tanken kan videre avdekke at de ting som eksisterer kan settes i sammenheng med hverandre. Utifra disse tilsynelatende enkle resonnementene kunne Aquinas utsondere metafysiske problemstillinger. For eksempel om en art eksister på samme måte som et individ gjør, altså som et fenomen uavhegig av vår bevissthet. Universelle prinsipper, som for eksempel form, stoff og væren, hjelper oss å forstå både hvordan tingene fungerer sammen og hver for seg. Den helhetlige verden fremstår for Thomas som en hierarkisk orden av lavere og høyere trinn. Nederst er det uformede stoff, som står for ren mulighet. Og øverst står noe like uerkjennelig. "En instans som har virkeligjort alle tenkelige muligheter og derfor er ren akt". For Thomas er dette Gud som gir alle ting sin væren og gjennomstrømmer alt, gjennom en "værensakt". Verden er summen av alle sammensatte ting, men Gud er en og udelt, ren væren. Thomas overtok en rekke av Aristoteles begreper, men radikaliserer dem. Væren er det viktigste begrepet for Thomas. Han bryter filosofiens rammer ved å hevde at væren ikke er et resultat av tingene, men selve forutsetningen for deres eksistens som "vesen". For Aquinas var eksistensen det grunnleggende fenomen og noe han mente umulig å definere. Mennesket kunne si mye om tingenes egenskaper, men at de er forblir et mysterium.

Aquinas som moralfilosof

Siden mennesket er såpass styrt av egenskaper som frykt, lidenskap og avmakt har vi kun en begrenset fri vilje. Til dette hører også at mennesket har en åndelig natur som gjør oss "ufravikelig bestemt av og mot det gode som universelt begrep", i følge Aquinas. Det begrensede valget mennesket har, består i om det er i stand til å tillegge sine handlinger egenskapen "godt her og nå". Dette kan bedre forståes utifra Aristoteles tese om at mennesket er grunnleggende godt. Aristoteles argumenterte bla. med at ethvert menneske "instinktivt" ville reddet et barn i nød dersom det hadde muligheten. De handlinger mennesket er ansvarlig for deler Aquinas objektivt sett inn i gode eller onde. Avgjørende i den vurderingen er det om mennesket har handlet utifra sin samvittighet. Samvittigheten er i følge Aquinas ikke ufeilbar og den må derfor holdes opp mot sannheten. Han vier en stor del av sin moralfilosofi til studiet av "universelle" lover. Han fastslår først at det finnes en uskapt lov som faller sammen med skaperens vilje. Denne lov er uskreven, men til gjengjeld dekker den hver minste handling i det moralske univers. "Naturloven" har ikke like stort omfang. Den svarer til de grunnleggende prinsipper ved enhver menneskelig handling. Ser vi bort fra det mest grunnleggende som "gjør det gode og avstå fra det onde", oppfatter ikke Thomas naturloven som en uforanderlig lov. "Naturloven gjelder som regel", dvs. i de fleste tilfeller. Grunnen er ganske enkelt at en almenngyldig lov umulig kan svare til enhver konkret situasjon. Den "Menneskelige lov" er av den største betydning for menneskenes innbyrdes forhold. Aquinas var enig med Aristoteles i at mennesket var et sosialt vesen avhengig av å leve i et samfunn. Forutsetningen for samfunnet var regler. Den menneskelige detalj lovgivning måtte i følge Aquinas referere seg til naturens mer allmenne lov. Naturens lov sier for eksempel at alle mennesker skal nyte godt av verdens goder, men det er den menneskelige lovgivning som utformer eiendomsretten i detalj.

Thomas Aquinas og staten

Augustin hevdet at staten var en virkning av syndefallet. Slik plasserte han kirke over stat og åpnet for en vedvarende maktkonflikt. Thomas Aquinas baserte seg på en syntese mellom Aristoteles' filosofi og kristen lære. Aristoteles så på samfunnet som menneskets naturlige tilstand noe Aquinas var enig i utifra at mennesket var skapt slik av Gud. Han balanserte kirke og stat ved å tildele dem hver sine likeverdige oppgaver. Det skulle være unødvendig for kirken å gripe inn i statens anliggender. Han forutsatte at det ikke var noen motsetning mellom fornuften som staten forvaltet og kirkens trossannheter. Begge hadde sitt opphav i Gud og følgelig ville kirke og stat gjensidig støtte hverandre. Thomas mente at statsmakten skulle underlegges kontroll av et organ valgt av folket og at makten kunne trekkes tilbake dersom den ble misbrukt av de styrende. Aquinas, som skrev en avhandling om styresett, fremla ikke noe spesifikt politisk system. Men han sympatiserer med noe som kan kalles et moderat konstitusjonelt monarki; en blanding av monarki, aristokrati og demokrati. Dette var også inspirert av Aristoteles' "blandede statsforfatning".

"Summa Theologica"

Aquinas var som nevnt en produktiv forfatter som utga flere store bind samt en del mindre tekster. Det kan nevnes hans verk "Summa Contra Gentiles" (1258) ("mot hedningene") og det som trolig er hans eldste verk og gjenstand for stor interesse innen moderne filosofisk forskning "om væren og vesen" (1254).
Som et av de mest kjente verker fremstår "Summa Theologica" som en massiv prestasjon i forfatterskapet. Med ordet "summa" betegnet man i middelalderen et verk som systematisk omhandlet alle emner som kommer inn under et bestemt fag. "Summa Theologica" består av tre hoveddeler som inndeles i "spørsmål" (verket inneholder 631 hovedspørsmål) og videre i "artikler" (2652 i tallet) som systematisk tar for seg aspekter ved spørsmålene. Hver artikkel er bygget opp som en debatt over temaet i hovedspørsmålet og følger et fast mønster. Først legges mulige innvendinger mot hovedtesen frem som svares av en annen autoritet, hvorpå deretter Aquinas setter inn sitt eget angrep på innvendingene til hovedspørsmålet."Summa Theologica" kan kalles en systematisk gjennomgang av sammenhengen mellom teologiske og filosofiske prinsipper. Aquinas arbeidet med "Summa Theologica" fra 1267-73, men fullførte det aldri. Da verket var nesten fullført stanset han plutselig arbeidet med den forklaringen at det var åpenbart for ham slike ting at "alt jeg har skrevet forekommer meg som halmstrå og jeg venter nå på avslutningen av mitt liv". Thomas Aquinas døde syvende mars året etter.

To utdrag fra "Summa Theologica". Fritt etter en engelsk oversettelse.

Panteisme:
Gud er i sin kraft tilstede i alle ting, siden alle ting er gjenstand for hans kraft. Hans nærvær er i alle ting, siden alle ting er gjennomsiktige for hans øyne. Hans essens gjennomstrømmer alle ting, fordi han er all værens utspring.

Kunnskap om Gud oppstår gjennom forening med Gud:
Vi kan bli kjent med Gud ettersom det er deler av oss som ligner ham. Det samlede intellekt kan ikke åpenbare Guds essens dersom ikke Gud gjennom nåde forener seg med dette samlede intellekt.

Den "Thomistiske lære" etter Aquinas

Et par år etter at Aquinas var død ble flere av hans teser fordømt av biskopen i Paris. Denne filosofiske- og aristoteliske antitendensen ble av kort varighet. Albertus Magnus hadde dessuten overlevet sin elev og forsvarte iherdig hans synspunkter. I tiden fremover utbredte hans verker seg stadig mer og snart var hele den latinske delen av kristenheten i kontakt med og kommenterte disse. Men det var først mot slutten av det 19. århundre at thomismen fikk sin virkelige rennesanse; nythomismen. Denne perioden vektlegger sterkt de filosofiske delene. Pave Leo (1851-1926) var blant dem som ønsket en dypere forståelse av Aquinas. Hans sikte var "å fremme en filosofisk tradisjon som erfaringsmessig sikrer grunnlaget for en sunn og likevektig forståelse av kirkens forhold til den objektive sannhet". Nythomismen har etter dette utviklet seg i to hovedretninger. Den historisk kritiske linje som i dag har åpenbaret de deler av middelalderen som tidligere ble forbigått i taushet i filosofisk sammenheng. Den andre retning er forsøket på å relatere Aquinas' tenkning til vår tids filosofi. Et eksempel på dette er Jacques Maritain som har gitt ut flere verk i ånd av Aquinas, bla. med tittelen "Skjelne for å forene".

Kilder:

-Politisk Idehistorie (Cappelen 1997), Birger Steiro
-De religiøse ideers historie bind3 (Nordisk Forlag 1983), Mircea Eliade
-Om væren og vesen (Vidarforlaget 1995), Thomas Aquinas
-Vestens tenkere (Ascehoug 1962), Flere forfattere
-Internett