På klassetur til Kina

Lanser Forlag Oslo 1984 ISBN: 82-7328-019-5

Med tog i 6 døgn (utdrag)

Yaroslavski-stasjonen i Moskva var vårt utgangspunkt for den Transsibirske jernbane på vei mot Kina.

Gjennom et myldrende liv ble vi loset til vårt tog og ´hjemª for de seks følgende døgnene. Vi klarte fint å stue vår oppakning inn i de trange firemannskupeene, etter å ha diskutert i ti minutter for å finne den mest praktiske løsningen. Det gikk opp for oss at her måtte vi bo sammen. Det er slett ikke rom for krangling! Kupeen var virkelig trang: To køyesenger på hver side, ca. femti cm brede. Et bord imellom og litt gulv å røre seg på. Men vi skal nok klare det, for på bordet står fire tekopper og en termos med varmt vann. Vi har såkalt Hard flassª. I den ´bløteª er standarden langt høy- ere, med mahognimøbler–kun to myke senger, som er sofa om dagen, en lenestol, og egen dusj. Men så er prisen den dobbelte av vår, som er 1400 kroner. Vi kikker misunnelige inn når vi går forbi. Toget rullet presis ut av stasjonen, 17.30 Moskva tid. Det var allerede mørkt, så vi så ikke stort før neste morgen.

Et nordisk-lignende landskap flyter forbi–bjerketrær og ny-pløyde jorder. Vi synes vi har sett det før, men stirrer likevel mye ut av vinduene 'Vinduene er forresten et problem. Enten må de være låst igjen, eller så må de stå helt oppe. Selv når de låses er de ikke tette–det er kaldt ute–det trekker enormt, noe de i nederste køye får merke om natten, mens de i øverste vrir seg i svette. På grunn av varmeapparatet som står på fullt.

Hver morgen etter frokost gikk vi i gang med undervisning. Vi holdt foredrag om russisk og kinesisk historie og samfunnsspørsmål. Hver enkelt av oss hadde forberedt ett til to foredrag. Med krokete bein og bøyde rygger stuet vi tolv stykker inn i hver av to kupeer. Ikke videre bekvemt, men få klaget og skulket.

Utrolig hvor mye mer interessant historie og geografi ble! Til tross for at det var ukomfortabelt og mye skumping, fikk vi mer ut av ´skoletimeneª her enn noen gang før. Stoffet gled lett inn. Vi var jo til en viss grad i ´miljøetª historien handlet om. Vi ble flinkere til å notere og mer aktive når det gjaldt å stille spørsmål. Vi holdt det gående i to kupeer samtidig. Når foredragsholderne var ferdige byttet de kupe. I løpet av fram- og tilbakereisen hadde nesten alle fått snakke.

Arbeidsforholdene gjorde at ´skoledagenª ikke ble på mer enn tre til fire timer hver dag, men til gjengjeld lærte vi desto mer. Dessuten lærer en mye ved å observere og gjennom å snakke med folk på toget. Første dag gikk vi bl.a. i gang med det russiske alfabetet, noe som var et ´mustª, skulle vi vite hvor vi befant oss og hvor lange stoppene var. Til alt hell hadde vi med oss en tidligere elev, Morten Strand, som snakket russisk flytende.

Dagene går sakte, kun avbrutt av besøkene i restaurantvognen og hver tredje til fjerde time når toget stopper. Vi ser ofte fram til stoppene–for å røre litt på kroppen og titte i de forskjellige salgsbodene på stasjonene. Det selges stort sett grønnsaker og kaker. Er vi heldige, også frukt og drikkevarer. Vi angrer litt på at vi ikke har gjort som kineserne i samme vogn. De har nemlig egen mat med, nok for hele turen, antagelig for å spare penger. I egne gryter og kasseroller laget de forunderlig nok i stand velduftende og fristende måltider. Jeg fikk selv smake på en av disse rettene, bestående av makaroni, bønneskudd, sopp og andre ubestemmelige ingredienser. Men det var godt! Selv spiste vi i restaurantvognen 3 ganger om dagen. Den var forholdsvis moderne, ren med hvite duker og til og med blomster på bordene! Servicen var det ikke noe å utsette på. Derimot var variasjon i kosten en stor mangel. Som vegetarianer fant jeg ikke mye å velge blant. Rødkålsalat, potetmos, egg og makaroni ble noe ensformig til alle måltider hver dag. Russerne er tydeligvis glad i kjøtt. Kjøttet var av god kvalitet, men tilberedt med mye fett i de forskjellige ´gryteretteneª og suppene, hver dag servert med henholdsvis potetmos eller makaroni.

Frokosten besto hver dag av tre egg, brød, smør og noen ganger ost. Te eller kaffe. Det sier seg selv at noen gikk lei. Naturligvis fantes det noe annen mat, men da føk prisene i været og ville sprenge vårt budsjett. Noen prøvde russisk kaviar og champagne en kveld. En dyr delikatesse: champagnen kostet ca. sytti kroner og kaviaren ca. tolv. Men egentlig var det utrolig bitig å spise på den Transibirske. Vi betalte bare ca. tretti kroner pr. dag for tre måltider.

Og toget fortsetter. Ett døgn har gått. Vi passerer mange små stasjoner med endeløse jorder i alle retninger. Det er langt mellom byene. Husene er bygget av ubehandlet tre. Ofte har de fine utskjæringer i treverket rundt vinduene. Vedkubber ligger i store stabler langs husveggene. I kupeen er det sotete og rotete allerede. Vi passerte Uralfjellene om natten og fikk hverken se fjellene eller obelisken med ASIA på. Nå befant vi oss nemlig i Asia, verdens største kontinent. Luften er skarp og kjølig. Landskapet virker goldt og øde. Men her finnes også landets største skogindustri. Mye av Sovjets energi kommer fra kraftstasjoner i Sibir. Her finnes enorme naturressurser som kull og jernmalm. En tredjedel av verdens torv kommer også herfra. Gjennom togvinduet får vi grad- vis en viss forståelse av Sibirs enorme størrelse. Det er blitt mindre jordbruk nå enn tidligere. Vi reiser gjennom bjørkeskoger og over sletter hvor buskapen beiter, ofte voktet av en mann til fots eller til hest.

Klokken halv tolv Moskva tid, kommer vi til Omsk. Omsk er en av kjempebyene som har vokst opp i nyere tid i Sibir. Nærmere 900 000 mennesker bor her i dag. Byen er sentrum for kultur, vitenskap og har flere høyere utdanningsinstitusjoner. Vi aner omfanget, med rykende skorsteiner fra oljeraffinerier og ser de karakteristiske pipene til et kjernekraftverk. Luften ute blir stadig kjøligere, men inne har vi det varmt og koselig. Folk omkring spiller ustanselig kort eller leser bøker.

Det har jeg forresten glemt å fortelle: Vognene er kinesiske, bortætt fra spisevogna og lok'et.

Sent på kvelden passerer vi Novosibirsk. En millionby–den største i Sibir. Byen ble grunnlagt da jernbanen kom i 1893 og hadde kun 8400 innbyggere i l 897. Folkemassene i den gigantiske stasjonsbygningen forteller oss at byen er blitt en metropol.

Det er nå fredag og vi har kjørt halve strekningen. Vi passerer byen Krasnoyarsk. Dette er østre Sibir med kjempekalde vintre og varme, klare somrer. Gjennom Krasnoyarsk renner tre elver og byen er ganske vakker. Landskapet er nå mer kupert og i de store Ravskogene kan vi kjenne igjen nordiske treslag. Etter hvert bryter barskogen igjennom. Time etter time farer vi gjennom grønne skoger. Det er den sibirske taigaen. Det er godt å se fjel] og barskog igjen. Vi hungrer nemlig etter litt forandring. Kineserne i vogna hjelper oss forresten med å holde humøret ved like. De smiler ofte og virker artige. Et par av dem la seg virkelig i selen for å lære oss riktig kinesisk da vi dro fram ´Chinese for Travellersª. Vi morer oss selv og dem gjentatte ganger ved å si goddag, takk og andre småord på kinesisk. Noen ord vil nok sitte igjen for alltid–Nii hao: goddag–Tsje-tsje: takk–I ping pi djiåou: en flaske øl.

I)et er merkelig med døgnrytmen; den går helt i stå. Vi flytter klokka fram ca. en time pr. døgn, mens kroppen følger norsk tid. Kl. 04.00 på natten kan en være lys våken og tro det er på tide å stå opp! Noen sto da også opp, mest for å slippe do-køen senere på morgenen. To toaletter fordelt på trettito mennesker er da heller ikke mye, især ikke hver gang noen fant det for godt å vaske håret. Som oftest fantes bare kaldt vann og dette kom bare ved å trykke inn en slags spak rett under kranåpningen. I tillegg var selve vasken utrolig liten og uten propp, så hårvask her var virkelig en prestasjon. Men de mest forfengelige av oss klarte det. Og de kunne fortelle om såpevann skitnere enn søle!

Her og der kjører vi forbi små vaktstuer nær jernbanen. Godt påkledde kvinner står i givakt når toget farer forbi. Områdene vi reiser inn i blir tynnere befolket, det kan gå timer uten at vi ser liv utenfor vinduene. Men de byene vi kommer til er store.–Som Irkutsk ved elven Angara. En halv million innbyggere og bl.a en av de største leverandørene i Sovjet av pelsverk.

To timer etter lrkutsk kommer v; til Bajkalsjøen. Det sies at denne strekningen er den vakreste på hele banen, og motsi det vil vi ikke! Bajkal (´det hellige havª på mongolsk) er verdens dypeste innsjø–1742 meter på det dypeste. Vannet er krystallklart til tross for påstått forurensning, og i fint vær kan man visstnok se ned på førti meters dyp. Sjøen har en størrelse på 31 500 kvadratkilometer, 330 elver renner inn, og kun en ut–nemlig Angara. En femtedel av verdens ferskvann finnes her! I det hele ligner sjøen mer et hav der vann og himmel møtes ved horisonten, uten at man kan se stranden på den andre siden. Det finnes fiskearter som forekommer bare heri og også verdens eneste innlandssel–som ble igjen da isen begynte å smelte for ca. ti tusen år siden.

Ved utløpet av Angara ligger det store vannkraftverket i Bratsk. Energien som utvinnes her hører til den billigste i verden.

Jernbanen følger sjøstranden i flere timer. Det er lite bebyggelse; små byer med lave trehus her og der og innimellom et lite, forfallent båtnaust.

Ved Ulan Ude som er en av de siste stoppestedene før den mongolske grensen, endrer naturen karakter. Snøfjellene og de nordisklignende furuskogene blir borte og vi kommer inn i et goldere landskap, som gir oss assosiasjoner til Westernfilmer. Lave åser og vidstrakte sanddyner. Enslige og slitte telefonstolper her og der. Trærne forsvinner helt og kun ørkengresset står igjen.

Vi kommer ti] den mongolske grensen og er forberedt på storsjekk. Historier om beslaglegging av film og kamera svirrer rundt og vi er spente og nysgjerrige. Men ingenting skjer og alle formalitetene går raskt unna. En mongolsk toller kommer imidlertid på og blir med helt til Kina. I hovedstaden Ulan Bator følger han oss med haukeøyne og nekter oss å bevege oss oppover i byen. Det kryr av russiske militære, ca. 500 000 er stasjonert i landet, som selv har bare to millioner innbyggere. Mongolene vi ser virker fattige og kuede. De har nok en hardere virkelighet enn servitrisene i spisevognen, som nå er mongolske. De er vakre, petit kledd og selger god mat, tysk øl, cola og postkort mot dollarsedler. Billig var det ikke, men coca colaen ble møtt med gledeshyl. Utenfor var det overraskende å se hvordan folk bodde. Nomadelivet eksisterer fortsatt. På de endeløse slettene sto det her og der fem-seks av de flyttbare yurtene (runde filttelt) i klynger. Yurtene likner eskimoenes igloer, men er laget av et bambusskjelett dekket med tykke lag av filt. I nærheten gikk buskapen og beitet, voktet av menn til hest. Det så ensformig og kaldt ut. For selv om Gobi-ørkenen er varm om sommeren, blir klimaet raskt kaldere når de kontinentale vindene trenger ned fra nord i september eller oktober måned.

Stemningen er løftet inne i vogna nå som vi nærmer oss den kinesiske grensa. Og kineserne i kupeen ved siden av smiler fra øre til Pre.

Men først må vi få de to siste toll- og grensepasseringene bak oss. Kinesernes og russernes forskjellige behandling av utlendinger gjør virkelig inntrykk på oss. Russerne ser på oss som fiender. Ansiktene deres er sure og sammenbitte. De søker igjennom alle kupeene uten at vi riktig vet hva de er ute etter. Valuta kontrolleres og tidsskrifter b]as igjennom. På den kinesiske siden er tollerne blide og hyggelige kvinner, som ikke er mer interessert i bagasjen enn at vi må skrive opp hva vi har av verdisaker. T tillegg må vi fylle ut en helseerklæring. Så snart dette er gjort, får vi forlate toget og sette bena på kinesisk jord. Det er bekmørkt ute, men navnet ´Erlianª lyser mot oss i neon fra toppen av stasjonsbygningen. I trekronene henger høyttalere som sender ut myk, rytmisk kinesisk musikk. Blide kinesere spankulerer rundt. Inne i bygningens mange salonger serveres te til de som vil ha. Det finnes også et filmrom, men det er ikke noe program denne kvelden. Her har vi god tid; oppholdet er på to timer. Jernbanen i Kina er nemlig smalere enn i Sovjet og Mongolia, så vognene må jekkes opp og nytt hjulsett settes på. Lokomotivet byttes også, likeså spisevogna. Sistnevnte inntar vi med stor munterhet. Ris, pi djåou (øl) og diverse andre retter blir bestilt. Spisepinner prøves for første gang, ølet var faktisk godt og maten bar preg av luksus etter det vi var blitt vant til fra russerne. Klokken tolv ruller toget videre og vi kryper til køys for siste gang på denne togturen. Vi våkner tidlig neste morgen. Det er siste dag. vi er i Kina og vi klistrer oss til vinduene.

Torunn Garder